Når frykten tar overhånd
Av JARLE AARBAKKE TOLLAKSEN
”Den enkeltes frihet vil bli mer begrenset en noensinne tidligere i historien,” sa den amerikanske høyesterettsdommeren Sandra O’Connor to uker etter terrorangrepene i New York 11. september. Det er både trist og skremmende å se at det blir mer og mer sant for hver dag som går.
Etter 11. september har det blitt et enormt fokus på terrorbekjempelse og sikkerhetstiltak som en følge av frykt for at noe lignende skal kunne skje igjen. Dette går ofte på bekostning av de friheter og rettigheter vi har som borgere. Tiltak for å bekjempe terror og for å styrke sikkerheten sprer seg fort, gjerne ved at de starter i USA, blir adoptert av EU, for så å komme til Norge som en følge av EØS-avtalen. Dette er en prosess som er blitt kalt ”hvitvasking av beslutninger” – beslutningene og tiltakene blir rettferdiggjort ved at en kan peke på andre land som gjør det samme. Men selv om det gjøres av andre så trenger det ikke å bety at det er riktig.
Etter terrorangrepene i Madrid i 2004 og i London i 2005 bestemte EU-parlamentet at det var behov for et nytt lovverk for lagring av tele- og internettkommunikasjon. Norge vil sannsynligvis måtte implementere dette direktivet som følge av EØS-avtalen, og dette skal etter planen behandles i Stortinget i løpet av dette året. Dette nye direktivet innebærer en systematisk kartlegging av vår fasttelefon-, mobiltelefon- og internettbruk, og kritikerne hevder at dette bringer oss enda et skritt nærmere et overvåkningssamfunn. Big Brother is watching.
Datalagringsdirektivet innebærer at det registreres hvem du kommuniserer med (gjennom SMS, telefon og e-post), på hvilket tidspunkt, hvor du befinner deg når du gjør det, samt når du logget på internett. Disse dataene skal kunne lagres mellom seks måneder og to år, og poenget er at en skal kunne bruke det til å bekjempe ”alvorlig kriminalitet og terrorisme”. Jeg er kritisk til at noen skal sitte med så mye informasjon om mine sosiale nettverk, mine vaner, mine interesser, og hvor jeg beveger meg. Guro Slettemark i Datatilsynet beskriver det som brevkontroll:
Hva hvis en «betjent» sto oppstilt ved hver eneste postinnlevering og ba om å få notere seg hvem du var og hvem du sendte brev til? Eller hver gang man skulle ringe til noen først ble møtt av en person som skulle notere hvem man var, hvem man skulle ringe til, dato, tidspunkt og hvor lenge samtalen varte? Ja, for det tilfelle at det senere skulle vise seg at man hadde med en kriminell å gjøre.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen slår i artikkel 8 fast at ”enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse”. Dette nye datalagringsdirektivet synes derfor å være et klart brudd på en av de rettighetene vi er sikret ved lov. Tilhengerne av dette direktivet mener at retten til en privatsfære må tilsidesettes når det gjelder nasjonal sikkerhet, og at det er et effektivt middel til å bekjempe kriminalitet og terrorisme. Jeg er ening i at hensynet til nasjonal sikkerhet i enkelte tilfeller krever at denne retten til privatliv blir satt til side. Dette kan for eksempel skje ved at politiet avlytter telefonen til en mistenkt person i en pågående etterforskning.
Men den store forskjellen her er at datalagringsdirektivet tar til orde for en storstilt overvåking og datalagring av ALLE, uavhengig om du er mistenkt for noe straffbart eller ikke. Jeg er sikker på at det vil gjøre politiets og etterforskernes jobb mye lettere, men det er i og for seg ikke et godt nok argument for at en av våre helt sentrale menneskerettigheter – retten til et privatliv – skal settes til side.
De siste årene har vi fått en eksplosiv vekst i såkalte ”terrorlovgivninger”. Mest kjent er nok den amerikanske Patriot Act som utvider virkemidlene amerikanske myndigheter har i kampen mot terror, og denne utvidelsen går klart på bekostning av amerikanske borgeres rettsvern. Blant annet skal myndighetene kunne arresterte, deportere og isolere terrormistenkte, og de skal kunne begrense deres mulighet til å få saken prøvd for en uavhengig domstol. For utenlandske statsborgere gjelder det uten noe form for tidsbegrensning. Myndighetene skal altså kunne holde terrormistenkte uten siktelse eller rettergang, noe som bryter radikalt med våre menneskerettigheter. Også Frankrike har vedtatt en radikal terrorlov som blant annet gir myndighetene tillatelse til å holde fanger fengslet uten en rettslig dom i 3,5 år, dersom de er mistenkt for å ha innblanding i terrorisme.
Et trekk som går igjen i alle disse terrorlovene er at bevisbyrden blir snudd, slik at den antatt skyldige nå må bevise sin uskyld. Dette bryter også med prinsippet om at en er uskyldig inntil en er bevist skyldig ved dom.
Det er farlig å la frykten ta overhånd. Frykt gjør at både sunn fornuft og viktige prinsipp blir satt til side i kampen mot det som skaper frykten. Flere av våre mest grunnleggende rettigheter og friheter er nå på vei til å forsvinne, og det er jeg svært skeptisk til. Menneskerettighetene er anerkjent av land i hele verden som ”åpenbare og universelle rettigheter vi har av den enkle grunn av at vi er mennesker”, og da er det kritikkverdig at disse rettighetene plutselig blir innskrenket og tilsidesatt.
Jeg vil våge å påstå at det i dag er viktigere en noen gang at vi kjemper, ivrer og står på barrikadene for at våre rettigheter og friheter blir vernet om, og ikke krenket.
johannes sier:
13. oktober 2009, kl. 22:17
Eller vi kan komme oss ned fra barrikaden, og heller heie på tiltak, om dog drastiske, som kan være med å hindre spredningen av barneporno, menneskehandel, undertrykkelse og kriminaltiet?
Jeg er villig til å betale den prisen.
Kristine S sier:
14. oktober 2009, kl. 9:49
Vil du gjera alt du kan for å bekjempa barneporno og menneskehandel?
Tilhengarane av Datagringsdirektiv har gjort eit retorisk kupp om dei klarer å få eit «JA!» på dette spørsmålet til å bli einstydande med eit «JA!» til overvaking av samtlege samfunnsborgarar. Overgangen frå det eine «JA!» til det andre er etter mitt syn ikkje haldbart.
Med Datalagringsdirektivet vert kvar og ein av oss stempla som potensielle lovbrytarar. Gjer det noko då, så lenge me ikkje bryt lova? Gjer det noko om eg sjekka postkassa til naboen kvar dag, berre i tilfelle han skulle koma til å driva på med kjip korrespodanse? Det er jo bra å vera føre var.
Men korleis vert då synet mitt på naboen? Vert det ei open haldning som kommuniserer «Kjære medmenneske, eg elskar deg!» eller kommuniserer det noko meir i duren «Kremt, eg kan diverre ikkje handhelsa på deg, du kunne koma til å overfalla meg.» Ei slik haldning gjer det vanskeleg å elska min neste med eit ope sinn.
Når eg ser på min neste som ein potensiell forbrytar, som altså Datalagringsdirektivet vil ha meg til å gjera, vert det kaldt. Kjærleiken, det einaste som er sterkt nok til å bryta ned vondskapen, får dårlegare levekår.
Ja, eg risikerer å framstå som naiv, og bli eit lett offer for ein med vonde intensjonar. Men kva vil ei kollektiv mistenkeleggjering gjera med samfunnet vårt på lang sikt? Vil det blir færre av desse som vil gjera meg vondt?
Jon sier:
15. oktober 2009, kl. 0:18
Skulle nok hatt et system som ungdomspatruljen (Røde kors ungdom stunt på sørlandet). Med mulighet for å sende inn tips på alt vi så av mistenkelig adferd. Kanskje også øke mengden kameraovervåkning og installere GPS fartsmålere i alle biler. Nå har de jo allerede installert et filter som filtrerer ut uønsket innhold fra nettlesere i Norge, kanskje kunne de også kontinuerlig søkt gjennom postet informasjon etter stikkord og merket seg de som kommer med upassende innlegg?
Men som en liten digresjon, festlig med den seksåringen som nylig nå ble utvist fra skolen for å ha med seg farlige gjenstander, et lite bestikk på skolen til lunsjen sin. (les: «stor» kniv)
Takk også til denne typen lovgivning (anti terror lover) som skal gjøre alt så mye tryggere for oss. For at det skal koste ca 50kr/liter for drikkevann på flyplasser … Det bremser nok litt på terrorismen det også. Vann er noe som de på flyplasser har monopol på i kiosker fordi de ikke selger det i taxfree, og en kan ikke kan ta med seg hjemmefra. Å gjøre det så dyrt med fornuftig drikke, at det er billigere med alkoholholdig drikke, gjør det mye bedre å vente på en lang flytur.
Men er jo fremdeles mulig å ta med litt vann, eller annen væske, med å frakte det inn i 1dl beholdere, som passer i den 1 liter store posen en kan frakte med seg 1 av for hver gang en går gjennom kontrollen (noe en kan gjøre relativt mange ganger om en skulle ønske det, men aldri mer enn en pose pr person).
Frode Førland sier:
19. oktober 2009, kl. 17:26
Om jeg mot formodning skulle finne på å gjøre noe så dumt at det gir politiet tilstrekkelig misstanke til at de ønsker å gjennomgå mine MANGE daglige tlf samtaler og sms, ja så må de nesten få lov til det. Har jeg ikke da fortjent det? Det er neppe slik at de har 5.000.000 ansatte som følger med på hver eneste samtale!
Nå er det nå en gang slik at det er satt en begrensning for hvor lenge de har lov til å lagre alt denne informasjonen…fornuftig? Nei, ikke etter mitt syn! Så om jeg skulle finne på å gjøre et kupp, ville jeg valgt å tilnerme meg tiden for «alle tlf samtaler slettet» før jeg slo til.
Hadde Tosk’en blitt tatt etter Nokas dersom ikke BigBrother hadde vært her? Neppe!