Et rop fra glemselens hav

Det har ikke blitt så mye skriving i det siste. Det er mange ting det ikke har blitt så mye av i det siste. Og noen ting det har blitt mer av.

Jeg mottok en bekymringsmelding fra Pål Berge i går. Han lurte på om jeg hadde det bra og om min manglende blogging skyldtes at aktiviteten på bloggen er omvendt proporsjonal med hvor mye som skjer i Real Life? Dette er en helt korrekt antakelse fra Pål sin side. Det er mye som skjer for tida. Og bloggen lider som vanlig under det.

Så hva skjer?

Jeg hadde tida og prioriteringene mine under kontroll, regnestykket gikk akkurat opp, jeg hadde en delvis uttalt og delvis stilltiende forståelse av forventningene fra ulike kanter, og mine egne prioriteringer av disse. Mange års justering og tilpasninger kulminerte i et tilnærmet perfekt system der alt var i hårfin balanse.

Så kom det plutselig en kvinne seilende inn i livet mitt og rotet til hele systemet (samt en rekke andre ting). Plutselig er det en helt ny familie å forholde seg til (med tilhørende familieselskaper og -middager og foreldre og brødre og besteforeldre og tanter), nye venner, tid til hverandre, tid til andre sammen og hver for oss, jobb nummer én, jobb nummer to, andre strøjobber, andre relasjoner som jeg ønsker å holde ved like.

Og midt oppi alle tingene vil jeg gjerne leve litt også.

Så i møte med alle forventningene og presset på tida mi har jeg egentlig prioritert å leve. Det er ofte det jeg ender opp på når tida blir presset. Mens jeg kanskje burde fokusere på å gjøre det jeg bør, foretrekker jeg ofte å gjøre det jeg vil. For det er som regel veldig mye kjekkere.

Og det er vel også på sin plass. Livet er vel først og fremst ment til å leves.

Men jeg har også fått jobbet med en del spennende ting i det siste. Vi har redesignet Bedehuskirken.no, en ikke ubetydelig jobb fra hverken designer Morten Ravnbø eller min side, jeg har skrevet en tekst til et visjonsdokument Bedehuskirken har gitt ut (det bærer tittelen «Levende brød og sirkus», er skrevet som en drøm, og er en av mine første skjønnlitterære tekster – jeg vil publisere den her på bloggen i nærmeste framtid), og jeg jobber med et ganske stort nettprosjekt inne på Lesesenteret som skal offentliggjøres om ikke så altfor lenge.

Så møtes da behovet for å leve livet og å dokumentere det. Denne spenningen kjenner jeg forøvrig ofte på. Hvis en har et fotoapparat er det fort gjort å være for opptatt med å dokumentere øyeblikkene enn å oppleve dem. Men hvis en har et fotoapparat er sjansen større for at en kan gjenoppleve de gode minnene i større grad en hvis en ikke har noen knagg å henge minnet på.

Så også med skriving for min del. Jeg slites mellom ønsket om på den ene siden å dokumentere og ta vare på og dele de gode opplevelsene, og på den andre siden å være til stede og nyte de gode opplevelsene i fulle drag. Akkurat nå har pendelen svingt langt ut på den ene sida. Kanskje kan jeg klare å også dokumentere og dele mer tiden som kommer.

Men jeg har det godt for tida. Veldig godt.

Takk for meg.