- Forstår ikke helt hvorfor en film om en konge som stammer (Kongens tale) skal være så interessant, men den får gjennomgående gode kritikker. Har derimot ingen problemer med å forstå at en film om en kar som amputerer sin egen arm (127 hours) etter å ha vært fastklemt i fem døgn kan være nervepirrende. Spesielt ikke når det er gjengivelse av en faktisk hendelse. (1)
Arkiv for kategorien 'Film'
FILM: The Social Network
You are probably going to be a very successful computer person. But you’re going to go through life thinking that girls don’t like you because you’re a nerd. And I want you to know, from the bottom of my heart, that that won’t be true. It’ll be because you’re an asshole.
Slik åpner The Social Network, og ordene kommer fra dama til Mark Zuckerberg, mannen som snart skal finne opp The Facebook (senere kjent bare som Facebook). Etter å ha fått denne fantastiske replikken rett i trynet – vel fortjent, må jeg legge til – går Mark rett hjem og tar seg litt for mange øl og skriver om eksdama. På bloggen sin. Mens han er full. En suksessoppskrift, altså. En oppskrift som ungdommen har tatt til seg og som i dag gjentas hver eneste helg.
Ikke nok med at han skriver dritt om eksdama, han hacker seg inn på nettsidene til alle studentavdelingene på Harvard, henter ut bilder av alle studentene og lager FaceMash, et slags tidlig HotOrNot hvor to jenter kommer opp og brukerne inviteres til å stemme på hvem som ser best ut. (Igjen, en oppskrift ungdommen har tatt til seg.)
Jeg er litt usikker på hvordan Mark så for seg at dette skulle øke sjansene hans hos damene, men det er ikke sikkert han synes damer er det viktigste i verden. Det virker ikke som at han synes penger heller er det viktigste i verden, i alle fall syntes han ikke det da Microsoft for en del år siden ville gi ham tre milliarder dollar for Facebook, og Mark pent ba dem stikke tilbudet sitt opp der sola aldri skinner. Jeg tror Mark synes det viktigste i verden er å være best.
Og Mark Zuckerberg er ikke bare en ufordragelig fyr, han er en utrolig smart ufordragelig fyr. Det er ikke uten grunn han har lykkes i å lage det største sosiale nettverket verden noen gang har sett. Han har både tekniske, analytiske og forretningsmessige evner som langt overgår mannen i gata. Jeg tipper han er Mensa-medlem, eller kunne vært det, hadde han brydd seg om det.
Det han derimot ikke har, er gode sosiale evner. Jesse Eisenberg gjør en fantastisk rolles om Mark Zuckerberg. Han fanger noen av karaktertrekkene du kan observere hvis du ser de (ikke veldig mange) offentlige opptredenene Zuckerberg har gjort – den manglende ansiktsmimikken, de merkelige og ukomfortable pausene, de korte og delvis uforståelige svarene. Han er på en annet intellektuelt nivå enn de fleste, og han prøver ikke å skjule det. Det er vanskelige å spore empati hos ham (jeg snakker nå om rollefiguren, jeg vet ikke sikkert hvor nøyaktig framstillingen er), og han virker ikke egentlig til å bry seg så veldig om andre folk. Og dette gjør ham også forholdsvis ufordragelig.
Det er også dette som gjør denne filmen og denne historien så utrolig fascinerende. Hvordan kan en ung mann med litt dårlige sosiale antenner gå hen og lage verdens mest sosiale nettverk? Er det fordi han har dårlige antenner og derfor er i stand til å ignorere de tingene som vanligvis ville dukket opp som varsellamper hos andre? Er det fordi han ser på sosial interaksjon i seg selv som såpass overflatisk at han har laget et nettverk som, med visse hederlige unntak, må sies å være ganske overflatisk? Hvordan i all verden har han klart å lage dette nettverket og samtidig klart å komme i klinsj med flere av de nærmeste «vennene» (med eller uten hermetegn) sine i prosessen? Han havner i rettssak med sin beste venn.
«You don’t get to 500 million friends without making a few enemies,» lyder undertittelen til The Social Network. Hvis du klarer å gjøre vennene dine til fiender, hvordan kan du da klare å lage et sosialt nettverk, et konsept som unektelig er bygget opp rundt (nære eller fjerne) venner?
Det er disse spørsmålene som forfølger meg etter å ha sett The Social Network. Hele historien er ikke bare absurd, men den er også særdeles underholdende. For den har alle de rette spenningene og oppturene og nedturene som gjør en god historie. Vennskap, svik, kjærlighet, forsøket på å forandre verden.
Anbefales.
TRAILER: X-Men: First Class
X-Men: First Class tar oss tilbake til 1960-tallet, mens JFK er president og alle fortsatt er venner. Enn så lenge…
Warren Ellis. Han har faktisk et poeng. (via Jason Kottke) (0)In CASINO ROYALE, James Bond is the Bond girl. Look at the way they even show him emerging from the ocean like Ursula Andress. Sexual torture, too, if less creepy-glam than being stripped and painted gold. Vesper Lynd is Bond: never not in control, never without a plan, seducing to further her goals. She has to die so Bond can become her.
The Coenographic
For filmelskere: En frik har laget en gigantisk oversikt over skuespillerne som spiller i Coen-brødrenes filmen. Noen går igjen veldig mange ganger. De har brukt de samme 50 skuespillerne i ca. 90 roller. (via Subtraction)
Gode filmer
Jeg har sett mange gode filmer i det siste! La meg anbefale deg noen.
Into the Wild
Dette er en film jeg ser flere ganger i året. Det er en av mine absolutte favorittfilmer. Ikke bare fordi den er et kunstnerisk mesterverk i under Sean Penns regi, men fordi historien minner meg på hva som er viktig i livet. Den holder drømmen i live.
Jeg anmeldte den da den kom ut, så les den anmeldelsen for utfyllende beskrivelse av hva som venter deg. Filmen har bare fortsatt å vokse på meg siden den gang.
Hvis det er noe som kommer til å redde meg fra å slå meg til ro og være tilfreds med middelmådighet og komprisser er det denne filmen. Den treffer noen dype strenger som handler om de ofte konkurrende behovene for selvstendighet/frihet og forpliktelse på andre mennesker — en spenning mange av oss kan oss igjen.
Hovedpersonens siste utsagn: «Happiness is only real when shared» står igjen som overskrift over denne filmen. Det som egentlig betyr noe folkene du har rundt deg og eventyrene du lever sammen med dem.
The Fantastic Mr. Fox
Dette er en gledesspreder uten like.
Basert på boka av Roald Dahl (forfatteren bak bl.a. Charlie og sjokoladefabrikken), med stemmer av George Clooney, Meryl Streep, Bill Murray, Owen Wilson ++. Dette er klassisk Roald Dahl. Passe absurd, med mange fascinerende karakter, en drivende historie, og mye fantastisk humor underveis.
Hele filmen er animert med dukker og stop motion-teknikk, som egentlig betyr at de plasser dukkene i én posisjon, tar et bilde, flytter på dem, tar et nytt bilde, 30 bilder per sekund. Så det er litt av en jobb som ligger bak dette verket. Men det funker helt glimrende.
Jeg vil anbefale å om mulig se den sammen med noen som ler høyt mens de ser den. Det gjør som regel opplevelsen enda bedre. For dette er en fest av en film.
Up in the Air
Fra regisørren av Juno og Thank You for Smoking kommer nå Up in the Air, en film som til syvende og sist handler om vennskap, relasjoner, å slå røtter eller være på reise.
Ryan Bingham (George Clooney) blir leid inn over hele USA for å gi folk sparken når sjefene ikke har mot nok til å sparke folk selv (eller gjøre nedskjæringer, som det heter på fint — det høres bare fint ut på avstand). Dette gjør at han tilbringer maks en måned av året hjemme der han bor, og resten på hotellrom eller i lufta.
Han holder foredrag om å ikke eie mer enn du kan ha med deg i en ryggsekk. Men ikke bare fysiske gjenstander, han mener også at en bør kutte alle relasjonene til andre mennesker som tynger en ned og gjør at en ikke er fri til å reise hvor en vil når en vil. Kostnaden er selvsagt at han ikke har noen venner og ikke kjenner familien sin, men det plager ham ikke noe særlig.
Helt til han treffer en kvinne osv. Og nå tror du kanskje at dette er en klassisk kjærlighetshistorie der middelaldrende, kjekk mann møter middelaldrende, vakker kvinne, men det er ikke helt slik. Ting er, gitt Binghams livsfilosofi, noe mer komplisert enn som så.
Det er en film som får en til å tenke over hva som virkelig betyr noe, og hva en er villig til å ofre for å få tak i det. (Hint: Det er ikke større hus eller bedre karriere.) Og det blir fortalt på en glimrende måte.
Historien svarer ikke på alle spørsmålene den reiser, og den lar det henge igjen noen løse tråder, men det er jo slik vi liker det.
TRAILER: Public Enemies
Kan fort bli årets sommerhit.
TRAILER: Harry Potter and The Half-Blood Prince
Oh yes. Bring it!
TRAILER: Moon
Denne blir enten helt glimrende eller en total flopp.
Jeg krysser fingrene for glimrende.
(via)
FILM: Menn som hater kvinner
Stieg Larssons «Milleniumstriologi», med Menn som hater kvinner som førstemann ut, har vært en gedigen salgssuksess i Skandinavia, og det var selvsagt bare et spørsmål om tid før den dukket opp på kinolerretet.
Historien om den merkverdige alliansen mellom den liberalistiske undersøkende journalisten Mikael Nyqvist og goth-hackeren Lisbeth Salander er i utgangspunktet en kriminalberetning, men går likevel utover de etablerte rammene og blir i stedet en samfunnskommentar lagt til rammen som en drivende spennende fortelling.
For Menn som hater kvinner er på ett plan en historie om noen få menn som har et sykelig forhold til kvinner, og utover vold mot dem på en grotesk måte. På et dypere plan er historien en kommentar til hvordan samfunnet verdsetter enkelte liv høyere enn andre liv, og hvordan spesielt kvinner kommer tapende ut av denne ligningen, og enda mer spesifikt kvinner i en spesielt utsatt situasjon — prostituerte, ofre for menneskesmugling, innvandrerjenter fra Øst-Europa som ingen kjenner og ingen bryr seg om, en jente som er under overformynderi og ikke har bestemmelsesrett over sitt eget liv. Enkelte menn i en maktposisjon de har blitt tildelt eller tilranet seg vet å utnytte disses hjelpesløshet til sin egen (ofte seksuelle og/eller voldelige) vinning.
Det må her bemerkes at Stieg Larsson står langt fra den tradisjonelle ekstremfeministiske forutsetningen om at «menn er noen svin». Det virker som at han mener at enkelte menn faktisk er svin, og at det samme gjelder enkelte kvinner, men at menn nok kanskje er mer tilbøyelige til å være svin fordi de har enklere tilgang til maktposisjoner.
Larsson kommenterer også de endrete seksualnormene i samfunnet. Lisbeth Salander er biseksuell, og har et forhold både til en lesbisk kjæreste og til Mikael Nyqvist. Mikael er på sin side elskeren til en gift kvinne, der mannen hennes er kjent med og aksepterer at kona hans har et fast og løpende seksuelt forhold til Mikael (dette kommer ikke fram i filmen, men er sentralt i boka). Komprimert som dette høres det kanskje spesielt ut, men han får det, spesielt i boka, til å høres ut som den mest naturlige ting i verden.
Menn som hater kvinner er en meget spennende film. Den er så spennende at den nesten er severdig av denne grunn alene. Historien er, i sin handlingsdrevne og beskrivende form, godt egnet for filmatisering. Det må også sies at en del av scenene blir grovere på film enn det en kanskje klarer å forestille seg når en leser. Det er en voldtektsscene i filmen som er så ubehagelig at jeg ble fysisk kvalm når jeg så den. Det aktualiserer det pågående temaet for min del om at jeg (1) ikke ønsker å skjerme meg totalt fra den ondskapen som finnes i verden, men samtidig (2) ikke tror at det er alt av det jeg trenger å se eller lese eller forstå. Jeg vet ikke. Jeg synes det er en vanskelig grenseoppgang.
Hovedhistorien i filmen, som jeg nå kommer på at jeg kanskje bør si noe om, er at Mikael Nyqvist blir leid inn av en gammel, svensk industrigigant for å undersøke en 40 år gammel forsvinning av dennes niese — altså en klassisk kriminalhistorie. Men som nevnt er dette mer bakteppet for en annen og dypere tematikk.
Dette er ingen enkel film å se, med mindre du er helt følelsesmessig avstumpet. Periodevis er den rent vond å se på. Men kanskje er den noe så sosialt ukorrekt som en viktig film? Om ikke annet om et viktig tema.
- Ser Public Enemies ut som en film som må sees? Kort svar: Ja. (via) (0)
- A.V. Club bygger en nøye selektert liste over nyere tids kultfilmer: The New Cult Canon. For den filminteresserte er det vel bare å begynne i en ende. (0)
Livet — et eventyr!
Jeg har både sett og skrevet om denne filmen før, men det er ingen skam å se gode filmer en har sett før om igjen. Tvert imot. Into the Wild er en av de filmene som virkelig griper meg og gjør noe med meg.
Filmen forteller den sanne historien om Christopher McCandless som 22 år gammel brenner alle broer til sitt tidligere liv (og i særdeleshet sine foreldre) og gir seg ut på en pengeløs, identitetsløs og fri tilværelse på reise gjennom USA.
Han har en sterk dragning mot alt som har med naturen å gjøre, har i mange år lest seg opp på forfattere som Tolstoj og Thoreou, er sterkt kritisk til hvordan samfunnet fungerer, og ønsker egentlig bare å finne friheten og lykken uten å bli grepet av livet slik det vanligvis fortoner seg.
Det er en helt nydelig reise gjennom natur og byer. Han haiker med hippier, sniker seg om bord i godstog, padler elver og går uhorvelige avstander til fots — alt sammen mens han tar strøjobber langs veien og møter en rekke fascinerende mennesker. Etter hvert setter han øynene på den største utmarken av de alle: Alaska.
Christophers historie spiller på noen dype strenger hos meg som veldig sterkt ønsker å unngå A4-livet og i stedet reise ut på Det Store Eventyret. Ikke bare som en utopisk drøm, men på ordentlig. Det frister utrolig å reise av gårde uten VISA-kortet i lommen, mobilen på øret og det norske statsborgerskapet som sørger for deg hvor enn du går. Og når jeg sier reise av gårde mener jeg både i metaforisk og i bokstavelig forstand.
Into the Wild står for meg et kall til å avvise alle tingene som blir tatt for gitt og tatt til følge uten å stilles spørsmålstegn ved, en avvisning av etableringen som normaltilstand, et trompetrop som varsler at det finnes noe annet. Det finnes en annen måte å leve på. En må faktisk ikke akseptere tingenes tilstand og de gjeldende normene.
Det er herlig befriende, og jeg kjenner at jeg blir oppglødd og oppmuntret av å bli fortalt på ny, fra en annen kant, at noe annet er mulig. At livet er et eventyr!
(Jeg antar at dette innlegget inngår i serien 2009 — refleksjonens år.)
FILM: The Boy in the Striped Pyjamas
Utrolig sterk film, dette. Lille Bruno på åtte år har en far som er tysk offiser under 2. verdenskrig. En dag må de flytte ut på landet fordi faren har fått seg ny jobb.
Fra rommet sitt ser Bruno det han oppfatter som en gård der alle går i pysjamaser (det han ser er konsentrasjonsleiren faren administrerer). Han sniker seg ut i skogen, ogkommer til en innhegning der en liten gutt sitter på andre siden av gjerdet. Denne andre gutten blir av Bruno bare kalt «gutten i den stripete pysjamasen», etter fangedrakten han har på seg.
Det vokser fram et vennskap mellom de to, et vennskap som er både veldig merkelig og veldig naturlig på samme tid. Šse krigen og konsentrasjonsleirene fra et barns perspektiv er både øyeåpnende og urovekkende.
Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det er en utrolig sterk historie, et godt stykke utenfor det vanlige.
Anbefales sterkt. (Den går fortsatt på kino i Stavanger.)
FILM: Gone Baby Gone
Gone Baby Gone er ikke en film du ser hvis du vil ha litt lett underholdning en lørdagskveld. Det er en film som stiller dype og vonde moralske spørsmål som sannelig ikke er lette å svare på.
En liten jente forsvinner mystisk fra hjemmet sitt, og parallelt med politiets etterforsking blir to unge privatetterforskerke engasjert for å grave litt i miljøene der folk gjerne ikke er så interesserte i å snakke med politiet.
Casey Affleck, som spilte (den feige) Robert Ford i The Assassination of Jesse James, har hovedrollen i denne filmen, og hendelse for en skuespiller han er. Jeg er meget imponert, både av rolletolkningen hans av Robert Ford og rolletolkningen i denne filmen. Han klarer å gjøre «den unge mannen som har vokst opp i nabolaget og kjenner gatespråket» til noe mer enn den klisjéen det fort kunne blitt. Jeg tipper vi kommer til å se mer av ham i store filmer framover.
Det er Ben Affleck som har regissert Gone Baby Gone, og før du avskriver den av denne grunn vil jeg minne om at Ben Affleck slo gjennom med Good Will Hunting, en kremfilm av de sjeldne, som han skrev og regisserte sammen med Matt Damon. (Vi kan vel kanskje si at Ben Affleck er bedre bak kameraet enn foran.)
Filmen er basert på en roman av Dennis Lehane, som også har skrevet den fantastiske Mystic River. Hvis du har sett den aner du noe av stemningen og historien i denne filmen: Vond, men viktig.
- Genialt! Amazon har kommet med de kaller «Frustration-Free Packaging«. I stedet for innpakninger som gir dårlig beskyttelse og som har masse plast og annet blandet med papp kan du nå få varer tilsendt i pakker som er enkle og åpne og enkle å gjenvinne. Jeg ser en framtid for dette konseptet på en rekke områder. (via) (0)
FILM: The Visitor
Walter Vale er professor i økonomi ved University of Connecticut, og lever et helt ordinært liv. Han er enkemann og ikke spesielt lykkelig. Han foreleser én klasse i uka, skriver på sin fjerde bok, og virker egentlig til bare å bli dratt med gjennom livet uten egentlig å leve det.
En dag må han reise til New York for å forelese over en avhandling han egentlig ikke har skrevet, og når han kommer til leiligheten sin i New York, som han ikke har besøk på mange måneder, finner han plutselig ut at leiligheten hans er blitt ulovlig leid ut til et par, Tarek og Zaineb.
Han lar de bo hos seg noen dager videre til de kan finne seg et nytt sted og bo, og etterhvert utvikler det seg et vennskap mellom Walter — en utrolig standard økonomiprofessor fra Connecticut som går i tweed-jakke, hører på klassisk musikk og drikker rødvin til hvert måltid — og Tarek, som er født og oppvokst i Senegal og lever av å spille djembe-tromme. Tarek lærer Walter å spille djembe, og det er syn å se denne økonomiprofessoren slippe seg mer og mer løs på det fremmede instrumentet.
Så blir Tarek arrestert (ved en misforståelse), og det viser seg at Tarek og Zaineb er ulovlige innvandrere, så Tarek blir sendt direkte til en oppholdssenter (fengsel) i påvente av videre saksbehandling og sannsynligvis deportasjon.
Og her ligger det beste i filmen. Plutselig møter middeklassemannen Walter det ekstremt kalde og kyniske innvandringsvesenet. Han har tidligere levd et helt ordinært liv uten særlige gleder eller bekymringer, men plutselig konfronteres han med urettferdigheten i lovverk og oppbevaringen av asylsøkere og innvandrere.
Walter er i det hele tatt en meget interessant karakter. Han er en utrolig god mann som ved første øyekast virker litt følelesmessig avstumpet, men som viser seg å være en mann med stor medfølelse og engasjement. Det virker som den mest naturlige ting i verden at han besøker Tarek hver dag mens Tarek sitter på oppholdssenteret, engasjere (og betale) en innvandringsadvokat for å kjempe saken hans, og ta seg av kjæresten og moren hans (som begge mangler oppholdstillatelse).
The visitor retter kritikk mot innvandrinssystemet i USA (som det skal sies er langt mer liberalt enn det norske), men ikke minst viser den at ekte omsorg og medmenneskelighet for ukjente og nye mennesker er både mulig og naturlig. Walter inkarnerer ekte og ærlig medmenneskelighet i praksis. Jeg ble utrolig oppmuntret av dette!
Det er en både morsom, trist og alvorlig film som anbefales på det sterkeste.
15 norske filmer du må se før du dør
Etter å ha sett Mannen som elsket Yngve i går kom jeg til å tenke på den høynede kvaliteten på norsk film de siste årene.
Norsk film var helt fram til årtusenskiftet preget av saktegående, streite, utrolig kjedelige filmer laget av Liv Ullman og gjengen (med noen hederlige unntak); alternativt Døden på Oslo S.
Men så skjedde det noe. En ny generasjon filmskapere dukket opp, først noen uavhengige og semiprofesjonelle, og senere en hel rekke utdannet ved Den norske filmskolen, knyttet til Høgskolen i Lillehammer. Sakte, men sikkert dukket det opp sprøe, muntre, triste og alvorlige norske filmer av høy kvalitet, men mest av alt med sjel. De var ofte veldig annerledes enn mainstream Hollywood-filmer, men i stedet herlig forfriskende.
Her er en (kronologisk) liste over topp 15 norske filmer du bør se, spesielt hvis du fortsatt kjenner en viss motvilje når du hører at en film er norsk:
- Mongoland (2000). På mange måter starten på det hele. Spilt inn uten statsstøtte; leiligheten til regissørparet ble brukt som sett for store deler av filmen, og sto urørt med nyttårsballonger og flasker strødd utover i et år. Sprø komedie om Pia som kommer tilbake til Stavanger etter å ha bodd i utlandet på leting etter ekskjæresten. På jakt etter ham dumper innom en nyttårsfest som er helt ute av proporsjoner og med en gjeng med desillusjonerte unge mennesker (tidvis utrolig festlige) som fundererer over relasjoner og de store spørsmålene i verden. Fantastisk film. Banebrytende innen sin sjanger.
- Elling (2000). Varm film basert på bok av Ingvar Ambjørnsen. Elling er ikke helt som alle andre, og møtet med virkeligheten etter et lengre opphold på behandlingshjem er ikke bare enkel. Sammen med Kjell-Bjarne tar han noen forsiktige steg ut i verden, med både gode og dårlige erfaringer i kjølvannet. Meget gode rolleprestasjoner av hovedrolleinnehaverne.
- Himmelfall (2002). Kristoffer Joner spiller Reidar, som er innlagt på psykiatrisk avdeling og tror at himmelen vil falle i hodet på ham. Trist, men samtidig morsom. Igjen om de store spørsmålene i livet. Feel-good.
- Buddy (2003). Herlig film om fire gutter som bor i kollektiv på Tøyen i Oslo. Én av dem har aldri vært utenfor Oslo City (kjøpesenteret). De lager videodagbok som blir vist på Norges mest populære talkshow.
- Hawaii, Oslo (2004). Surrealistisk film med flere ulike handlingstråder som veves inn i hverandre og møtes i samme gatekryss en varm sommernatt i Oslo sentrum. Her er det vilt forskjellige skjebner som møtes. Første norske film jeg kjenner til som tar i bruk flere historier som flettes sammen. Magisk.
- Uno (2004). En ung kar fra indre Oslo (det er Oslo eller Stavanger det går i) roter seg inn i noen kriminelle greier han aldri burde vært borti, og alt blir kaos når han flykter fra noen kreditorer/torpedoer som vil ha tak i ham, samtidig som han prøver å ta seg av den yngre broren sin.
- Gymnaslærer Pedersen (2005). Fantastisk film basert på Dag Solstads roman om AKP(ml) og det venstreradikale miljøet på 70-tallet. Utrolig fascinerende skildret. Tar 70-tallet på kornet, og skildrer både idealismen og knuste drømmer hos ml-erne.
- Den brysomme mannen (2006). Meget spesiell. Kun for spesielt interesserte. En mann kommer til et forlatt hus i ødemarken, blir kjørt med buss til en jobb han ikke forstår eller hører hjemme i, lever et liv som ikke er hans. I det hele tatt mye rart. Men hvis du liker det smalt — veldig bra.
- Reprise (2006). Kongefilm. To gutter har delt alt gjennom oppveksten, blant annet drømmen om å bli forfattere, men alt blir ikke som de hadde tenkt. Den ene gir ut bok, men havner på psykiatrisk avdeling, den andre strever med å få gitt ut sin; og vennskapet slites midt oppi det hele. Utrolig morsom. Meget god dialog.
- Slipp Jimmy fri (2006). Mørk, animert komedie. Spinnvill. Den narkomane elefanten Jimmy settes fri av noen dyreelskende Straight Edge’ere og slippes løs på Hardangervidda. Inneholder også samer på motorsykler.
- Sønner (2006). Alvorlig film om et alvorlig tema. En guttegjeng har, ikke vitende om hverandre, opplevd overgrep av samme mann i ung alder. Når de vokser opp kommer konfrontasjonen, både med mannen som forgrep seg på dem og på pedofile generelt.
- Uro (2006). Om Uro-patruljen i Oslo-politiet. Hans-Petter går inn undercover, men blir snart dratt inn ting der han går over grenser både for hva han gjøre som politimann og som menneske. Ting spinner stadig mer ut av kontroll. En av de mer vellykkede norske actionfilmene.
- Jenter (2007). Dokumentar om jenter i 9. klasse, de tøffeste av de tøffe. Intriger, baksnakking, problemer på skolen, problemer hjemme, røyking, festing, «jeg hater å være jente, jeg hater det!» Sterk film. Vond å se på.
- Tatt av kvinnen (2007). Fra Erlend Loes roman med samme navn. Like surrealistisk som alle bøkene til Loe. Plutselig flytter bare en jente inn til den mannlige hovedpersonen, uten at han egentlig er herre verken over sitt eget liv eller forholdet deres. Veldig morsom.
- Mannen som elsket Yngve (2008). Basert på Tore Renbergs roman med samme navn. Det er 1989; fitte, rock og revolusjon. Jarle Klepp blir forelsket i Yngve. Helge Ombo lirer av seg glitrende kommentarer. Alt går til helvete. Se mer utfyllende rapport.