Arkiv for kategorien 'Gud'
G1-weekend (en oppsummering)
Ok, jeg skal skrive noen ord om G1-weekend nå mellom slagene, selv om jeg er stuptrøtt.
Det var en fantastisk helg. Det BLE en fest! Jeg koste meg skikkelig. Det var utrolig oppmuntrende på mange ulike måter. Både åndelig og sosialt var det veldig spesielt.
Folk som er ganske ulike kommer oftr mye nærmere hverandre når en reiser bort på tur en slik helg (f.eks. Magne og Erik som gjør Benjamin mer folkelig). Det blir fort knyttet noen vennskap og relasjoner som ikke oppstår av selv i det daglige, og vi ble mer sammensveiset som gjeng på tvers av huskjerkene i løpet av helga.
Av storslåtte sosiale opplever kan jeg nevne potetkanonen vi hadd med på turen. Vi har skutt en mengde poteter medi løpet av helga. Gjennom eksperimentering med ulik gassmengde, ammunisjon og tennmekanismer oppnådde vi etter hvert MEGET tilfredsstillende resultater.
Én ting må jeg spesielt gi G1erne honnør for, og stille de fram som eksempler for andre: Åpenheten de har for hva Gud vil gjøre med de. De gjør noe med det de lærer. De lar det ikke bare være fine ord i en stor, svart bok, men de tar det på alvor og ønsker virkelig hardt å leve det ut. De lar seg forandre. Vi har utrolig mye å lære av de her.
Jeg ble veldig oppmuntret av denne helga. Sånt som dette gjør at det er en glede og en ære å få være ungdomspastor for denne fantastiske gjengen!
G1-ere: Husk på de tingene vi snakket om i helga. Det må leves ut i hverdagen.
Magne: Du er en great success.
Fra En helt overkommelig disippel
Er det noen fra Impuls som fortsatt husker bibelverset Knut Tveitereid prøvde å lære oss? Ikke jeg heller, men jeg fant det igjen i boka hans, som jeg leser for tiden. Det er en veldig festlig, og skikkelig bra bok. Siden det er så korte kapittel, passer det glimrende å lese et kapittel hver dag. Bibelverset han siterte står uansett i Jesaja 50,4:
Herren min Gud har gitt meg en disippels tunge,
så jeg med mitt ord kan styrke den trette.
Hver morgen vekker han mitt øre,
så jeg kan høre på disiplers vis.
Det finnes mange ting vi kan si med den tungen vi har fått. Vi kan snakke dårlig om folk, baksnakke, kritisere, slenge spydigheter og bryte ned (fyll ut det som mangler). Men en disippels tunge kan brukes til å styrke den trette. Willt bra! Å finne noen som er trette på ulike måter er ikke særlig vanskelig, og vi kan med våre ord styrke de. Om jeg må si det selv er det en betydelig mer oppmuntrende og gøy jobb enn å f.eks. baksnakke.
Det med vekking av øre (genialt uttrykk) og høre på disiplers vis, jeg ser på en måte for meg at det både gjelder å (1) lytte til Gud gjennom dagen — være oppmerksom på om Gud sier noe i situasjoner en kommer opp — og (2) å lytte ordentlig på det mennesker rundt oss sier, høre etter hva som ligger bak ordene. Hvis vi også gjør begge deler samtidig, kan det tenkes at vi nærmer oss det å høre på disiplers vis.
Les verset noen ganger til. Det er et skikkelig godt vers.
Helliggjørelsens mor
Som en håndfull sand som faller i havet er hele menneskehetens synd sammenlignet med Guds forsyn og barmhjertighet.
Like lite som en rikt sprudlende kilde kan tettes av en håndfull støv, like lite kan Skaperens barmhjertighet beseires av det skaptes ondskap.
Askesen er helliggjørelsens mor. Den er en forsmak på opplevelsen av Kristi mysterier. Ingen skal tro om seg selv at han kan oppnå kunnskap ved sin blotte intuisjon. For en tilsmusset sjel har ikke adgang til Rikets renhet og kan ikke forenes med de helliges ånd.
Under tårer og faste og stillhetens bønn skal du gjøre din renhet fullkommen. En liten møye utholdt for Gud har større verdi enn et storverk som er fullførst uten noe strev. For i det frivillige strev prøves troen gjennom kjærligheten. Og det er i strevet og ikke i det behagelige som helgenene er blitt prøvet i sin kjærlighet til Kristus.
– Isak Syrer
Fortsett å vende tilbake til frihetens vei
Fra «The Inner Voice of Love» av Henri Nouwen (min egen oversettelse, så det er mulig det halter litt, men det får heller gå; uthevingene er mine):
Når du plutselig ser ut til å ha mistet alt du trodde du hadde oppnådd, fortvil ikke. Din helbredelse er ikke en rett linje. Du må forvente tilbakeslag og tilbakegang. Ikke si til deg selv, «Alt er tapt. Jeg må starte helt om igjen.» Dette er ikke sant. Det du har oppnådd har du oppnådd.
Noen ganger bygger små ting seg opp og får deg til å miste fotfestet. Utmattelse, en tilsynelatende kald kommentar, noens manglende evne til å lytte til deg, noens uskyldige glemsomhet – når alle disse kommer sammen, kan de få deg til å føle som om du er helt tilbake der du startet. Men prøv å tenke på det som å bli dratt bort fra veien en stund. Når du kommer tilbake til veien, kommer du tilbake til det stedet du forlot den, ikke der du startet.
… Gjennom alt, stol på at at Gud er med deg, at Gud har gitt deg medvandrere på reisen. Fortsett å vende tilbake til frihetens vei.
Når en er på vei og utvikler seg og jobber med ting, og så går på trynet, er det lett å tenke at en må begynne helt på nytt igjen. Nouwen sier her at det er løgn. Det du har oppnådd, det har du oppnådd, og en kan fortsette der en slapp.
Jeg har aldri tenkt på det sånn, men det skal jeg begynne med fra nå av. Jeg liker tanken.
En klagebønn
Far i Himmelen,
du suger.
Du sier at du virker i meg både å ville og å gjøre etter din gode vilje. Hvorfor vil jeg da gjøre det som er mot din vilje. Hvorfor er Din vilje mye mindre attraktivt enn det som åpenbart ikke er din vilje? Hvorfor opplever jeg at jeg må klare meg selv i møte med fristelser?
Du sier at du vil være med meg alle dager. Hvor er du? Hvorfor har du gjort deg usynlig? Hvorfor gjemmer du deg? Hvorfor virker du ofte så langt borte?
De sier det hjelper å takke. Dette takker jeg deg for: Familie. Venner. Mat og hus. Saron. Bøker. Naturen. Sommeren. Smak. Følelser. Ulikhet. Fellesskap. Musikk.
Dette må fikses, for det er ødelagt: Bjørnar Tollaksen.
Amen