Arkiv for kategorien 'Kirke'

Svik, skyld og skam

Dr. Teol. Ove Conrad Hanssen siterer P2 på at de 11 bøkene som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris av litteraturvitere deles inn i tre kategorier: Svik, skyld og skam. Han sier:

Det er altså typisk for den nordiske samtidslitteraturen at den dreier seg om svik, skyld og skam. Kontrasten slo meg mellom dette og det budskap vi har hørt fra noen norske teologer i det siste, at kirken må slutte å tale om synd og skyld fordi dette er i utakt med tiden vi lever i. Hvem er egentlig i utakt med tiden?

Interessant observasjon. Jfr. min egen høyst uoffisielle kåring av skam som den dominerende følelsen i vår generasjon.

Jeg tror det er noe her som bør utforskes nærmere.

Profetier, lobbyvirksomhet og teknologiens velsignelse

En merkelig gjeng

Oioioi, det er mye jeg kunne sagt og skrevet om denne Englandsturen. Og en del ting jeg ikke kan skrive. Men vit dette: Det er en av de bedre opplevelsene jeg har hatt på en stund.

Profetisk seminar i Bristol

Greiene vi deltok på i Bristol var et seminar om å lære mer om profetiske. Og når jeg sier seminar høres det kanskje ut som at dette var nesten som en liten konferanse. Det var det ikke. Det var en spesiallaget opplegg laget for oss fra Bedehuskirken og Strand Huskirker.

Liz, som hadde seminaret, var en av de mest profetiske folkene jeg har møtt (med «profetisk» mener jeg å på ulike måter høre og formidle Guds budskap til mennesker), og også en av de mest modne og naturlige profetene jeg har møtt. Folk som er profetiske oppleves kanskje ofte som litt fjerne eller svevende, gjerne litt utydelige, men hun her var rett på sak og avslappet og naturlig og direkte.

Det skjedde mye spennende, og en del sprø ting. Men rundt det hele var det satt gode og trygge rammer som gjorde at folk (så langt jeg fikk inntrykk av) folk fikk en god opplevelse av det hele. Jeg hadde en veldig god opplevelse av det!

Kent and the Girls

Jaltos Pigede-besøk i London

Mandagen og tirsdagen etter seminaret besøkte Therese og jeg min bror, Jaltos Pigede, som går en såkalt Secondary School hos Youth With a Mission (YWAM). Den har det fantastiske Justice and Reconciliation School, Rettferdighet og forsoningsskole, og handler om hvordan vi som kirke og enkeltpersoner kan være med og bringe rettferdighet og forsoning til verden.

Vi fikk være med på undervisningen, som var veldig interessant. Temaet for uka var Advocacy, altså hvordan en kan jobbe for en sak sammen med eller på vegne av noen som ikke får sin rett selv. Alt fra hvordan gjøre lobbyvirksomhet til mediabruk til maktforhold til rett og urett.

Vi kastet oss inn i undervisningen med liv og lyst, og bidro kanskje mer enn det som passet seg, men det var interessant at det var vanskelig å la være. Klassen til Jaltos var også en opplevelse i seg selv — de er femten elever fra ti forskjellige land, halvparten av gruppa fra afrikanske land, og det var befriende å se disse temaene fra et ikke-europeisk ståsted. Da blir en raskt klar over hvor mye en tar for gitt og hvor smalt ens eget bilde av verden er. (Ja, jeg vet at du har sagt dette i mange år, Steinar Johannessen, men det er ikke alltid så lett å forstå det før en opplever det selv.)

Og ikke minst var kulturmiksen herlig befriende, og det var mye latter og roping og banking i bordet mens sterke meninger ble kastet fram og tilbake. Det var litt annerledes enn et rolig, kjedelig norsk klasserom der alle er så tolerante og likegyldige at ingens meninger betyr noe som helst uansett.

Hostell for alle pengene (eller egentlig, for ganske lite penger)

Som de verdensvante backpackerne vi er bodde vi på hostell mens vi var i London. Jeg digger hosteller. Da Jaltos og Pigede og jeg reiste på Interrail for noen år siden bodde vi utelukkende på hosteller. Gjennom Hostels.com og Hostelworld.com er alle hosteller i verden bare et museklikk unna, med brukeromtaler, priser og mulighet for å bestille direkte.

Hosteller faller vanligvis i to hovedkategorier: De som har høy standard, men lite «miljø». Det er den type hosteller som har nøkkelkort og rene og ryddige lokaler og minimalistisk design. De beveger seg opp mot grensen til et billig hotell. Den andre sjangeren er de som har lav standard, men mye miljø. Alt er ikke nødvendigvis helt på G, ting er av og til litt på halv åtte, men de har som regel et miljø som innbyr til å bli kjent med folk, henge ut og høre og dele historier fra reiser en er på og har vært på. Jeg foretrekker klart sistnevnte fram førstnevnte. Jeg kan godt gå ned i standard i bytte mot et sted som føles godt å være i.

Hostellet vi bodde på nå klarte derimot på en merkelig måte å kombinere begge deler. Standarden og sikkerheten var høy, og kvaliteten var jevnt over svært god, og det hadde et fantastisk miljø. Hver kveld i uka har de et eller annet fellesopplegg for de som vil — alt fra Movie Night til Quiz Night osv. I kjelleren er det en bar hvor alle henger ut om kvelden, det er gratis Wi-Fi overalt, og generelt god stemning. Soving foregår i køysenger på rom for alt fra 8 til 20 personer. Det føles nesten som å bo i kollektiv for noen dager! I tillegg ligger det rett ved en undergrunnstasjon, så det er enkelt å komme seg rundt omkring. Pris: Ca 150 kr. pr. natt. Det er et røverkjøp.

Hvis du vil bo på hostell i London en gang kan jeg gi Palmers Lodge mine varmeste anbefalinger.

Min ubetydelige teknologiavhengighet kommer til sin rett

Mandag kveld surret Therese og jeg rundt i London på kveldstid, og brått fikk Therese et sterkt og uttrykt ønske om å spise sushi. Vi lette litt rundt i området i hovedgater og sidegater uten hell. Men når denne dama vil ha sushi er det tydeligvis min oppgave å skaffe henne sushi.

Som enhver løsningsorientert nørd vipper jeg opp telefonen og åpner Google Maps, skriver inn «sushi westminster london», og den blå prikken som viser hvor jeg befinner meg akkurat nå kommer opp på kartet. Og rett ved siden — jeg mener RETT ved siden av, så nært at det er vanskelig skille den blå prikken fra nåla — er det en nål som viser nærmeste sushi. Jeg tenker: «Dette er så nært at jeg nesten kan se det fra der jeg står.» Og når jeg kikker opp og rundt, får orientert meg og kikket i rett retning, står det sannelig Yo! Sushi hvis jeg myser og legger hodet litt på skrå!

Det er litt ironisk at en må ty til en nettapplikasjon som befinner seg en halv jordklode unna for å finne en sushibar som er 50 meter unna, men det er forholdsvis sannsynlig at vi ikke hadde funnet den på egen hånd. Mest fordi vi er utrolig utålmodige og ikke gidder å lete lenger enn fire minutter om gangen. Men takket være teknologen ble det sushi på oss! Og en særdeles god sushi i så måte.

Denne romantiske middagen ble sponset av Google Maps.

Sushi! Sushi

Impuls 2010

4314910298_52a8a85763_b1.jpg

Foto: Kristoffer Undheim / Impuls

Impuls 2010 var en særdeles god opplevelse. Det merkes at både lederskapet og deltakerne på Impuls modnes.

Og Gud gjør store ting! Det skjedde mange titalls helbredelser ved forbønn på møtene, og noen av seminarene som egentlig skulle handle om andre ting endte opp med at de syke som var der ble helbredet. En ung gutt som hadde hatt ME (utmattelsessyndrom) ble helbredet, føtter som var for korte (ofte skyldes skjev rygg at ett av beina er kortere enn de andre) vokste ut mens de som ba så på, mange ungdommer ba for hverandre spontant og overalt, og på seminaret om helbredelser på gata var det nærmere hundre stykker som reiste ut i Stavanger for å be for syke, de skarpeste stilte seg utenfor apoteket og tilbød de som kom å bli bedt for. Det var et herlig kaos.

På samme tid var det også sterkt fokus på sosial rettferdighet. Impuls hadde forberedt 22 prosjekter over hele verden på ca 10 000,- som de oppfordret folk til å ta ansvar for. Kravet var at en måtte ha to ledere over 16 år som tok hovedansvar, og en måtte være minst tre stykker om prosjektet. Alle 22 prosjektene forsvant i løpet av en halvtime. Prosjekter for 213 000,- ble garantert for! Og om ikke det var nok, var kollekten som gikk til Impuls-arbeid videre i Thailand og Europa på 140 000,-.

Siste dagen av Impuls utfordret Sondre Høysæther alle til å skrive et brev til miljø- og utviklingsminister Erik Solheim med oppfordring om å bevilge en ny milliard til mikrokreditt i statsbudsjettet for 2011. Ett brev ble samlet inn og skal sendes av Impuls, ca. 140 brev i uka fram til statsbudsjettforhandlingene i oktober (?), det andre skal hver enkelt sende inn, også fordelt på uker fram mot oktober. Veldig interessant prosjekt.

Impuls har dermed klart det kunststykket jeg frustrerte meg litt over i forbindelse med Korsvei og OASE i sommer, at en ofte havner i én av to fløyer, én som handler om ånd og kraft og tegn og under og alle de litt mer frikete greiene av Guds rike, og en annen som handler om ansvar for vår verden og om å gi folk mat og klær og se dem satt i frihet og få sin rett.

Jeg skrev i juli: «Disse fløyene kommer sjelden i kontakt med hverandre, og det skulle jeg ønske de gjorde, for sammen må de være krutt.»

Og sannelig tror jeg ikke Impuls har snublet borti noe her som fort kan vise seg å være krutt.

Bedhuskirkestaben på læringsfellesskap

Ofte trenger vi hjelp av andre for å finne ut hvor vi er og hvor veien går videre. Bedehuskirken ble invitert av IMI-kirken til å samles med flere lokale menigheter til et læringsfellesskap. Første samling gikk av stabelen i helga.

Agenda 1 læringsfellesskap

Et læringsfellesskap handler ikke om at noen har funnet «løsningen», og skal presse denne på andre. Det handler om å legge til rette for at det enkelte teamet kan finne ut hva som er deres utfordringer og hva som er deres svar på disse utfordringene. Arbeidsmåten er utrolig intens, med kort input fra leder, mye gruppearbeid og diskusjoner, presentasjoner for de andre gruppene, skriving og tegning på whiteboard-tavler og mye latter og frustrasjon.

For vår del (jeg jobber som ungdomspastor i Bedehuskirken) dukket denne helga opp en del store problemstillinger som ikke helt var på radaren vår fra før, blant annet: Hva er stabens rolle i en desentralisert menighet? Vi hadde en erkjennelse av staben i dag bruker mye tid på andre ting enn det som er sentralt for de fleste av de som er en del av menigheten. Og som menighet har vi ikke en overordnet prosess for disippelgjøring. Vi gjør disipler på ulike nivåer og i ulike former, men vi har ikke en felles forståelse av prosessen (med tydelige steg) en disippel går gjennom langs veien sin.

Det var til tider mye frustrasjon og høy temperatur på diskusjonene, men det var for det meste den gode typen frustrasjon, den som driver oss til å gruble og tenke og se etter løsninger på viktige problemer vi ikke visste vi hadde.

Neste læringsfellesskap med Agenda 1 i april.

Stor frustrasjon i arbeidet
Stor frustrasjon i arbeidet

Kent Thomas i en latterkule

Salem Kristiansand
Salem Kristiansand

(Innlegget opprinnelig publisert på bedehuskirken.no.)

Oases vei videre?

Mens vi er inne på kombinasjonen Oase/Korsvei, som jeg blir opplyst av Ingvild Thu Kro at også er dekket i dagens Vårt Land, lurer jeg litt på hva som skjer med Oase for tida.

Jeg må først av alt presisere at jeg ikke har vært på hverken fjorårets eller årets Oase, så dette er observasjoner basert på andrehåndskunnskap. Og det som følger er kirkestrategiske synspunkter som sannsynligvis er interessante kun for spesielt interesserte.

I fjor var det en del oppstyr rundt Oase, og da spesielt hovedtaleren på festivalen. Av de som faktisk var til stede har jeg fått opplyst at det ikke var like ille som det ble framstilt i media (og når jeg sier «media» mener jeg strengt tatt «Vårt Land»), men virker åpenbart for meg at det skjedde ting som ikke var helt som de skulle. OASE-ledelsen har også i ettertid gått ut og tatt selvkritikk for deler av det som skjedde.

I lørdagens Vårt Land sto det en ny sak om en «Profetibølge om Norge i USA» som også, i hvert fall slik den er referert av avisa, gir grunn til bekymring. Og OASE-leder Trond Løbergs svar på artikkelen (gjengitt lengre nede i artikkelen) er rimelig diffuse. Det er synd, for jeg ser noen farer for Oase i tida framover.

En sentral del av Oases identitet er at den vil være en «fornyelsesbevegelse innenfor Den Norske Kirke». Slik situasjonen er nå er faren:

  1. At Oase ligger så langt foran «grunnfjellet» i Den Norske Kirke (DnK) at folk fra DnK ikke føler seg hjemme. En bommer når folk fra karismatisk sammenheng kjenner seg mer hjemme enn folk fra DnK.
  2. At utydelig lederskap gjør at både de som er tydelig skeptiske, men også de som er avventende, forsvinner fra Oase på grunn av mangel på svar/tydelighet. (En kan svelge mye hvis lederskapet er (1) tydelig og (2) tar ansvar for avgjørelsene sine.)
  3. At Oase ikke er tydelige nok raskt nok. Oase har ganske kort tid på seg til å peke ut hvilken retning de går i. Hvis ikke en overordnet retning kommuniseres enten i etterkant av årets stevne eller på neste års stevne tipper jeg løpet er kjørt for mange.

Det er allerede meldt om Oase-gjengangere som heller har lagt turen til Korsvei, og det vil være synd om hovedvekten av DnK kun ser til Korsvei og ikke lenger til Oase. Vi trenger begge deler. Vi trenger å både ha hodet i himmelen og beina på jorda.

Det vil være et stort tap for fornyelsen av Den Norske Kirke om Oase beveger seg for raskt eller i en så avvikende retning at den mister evnen og tilliten til å snakke inn i Den Norske Kirke. For Oases stemme er nødvendig.

Korsvei 2009

Jeg har nettopp vært en uke på en av de mer spesielle festivalene jeg har vært på. Dette mener jeg på den best tenkelige måten.

Korsvei er en tverrkirkelig festival (selv om hovedvekten av deltakerne nok kommer fra Den Norske Kirke) som har sterkt fokus på: Enhet, fellesskap, sosial rettferdighet, miljø, disippelskap og… sirkus!

Hele festivalområdet er delt inn i ulike tun. Alle som bor på området hører hjemme i et slikt tun, og hvert tun velger sin egen tunhøvding, som i sin tur utnevner en søppelansvarlig og to skaffere. Hver dag går skafferne og henter felles mat som tilberedes og inntas av hele tunet i fellesskap. Det er en fantastisk ordning som gjør det umulig å ikke bli kjent med og komme tett innpå en rekke nye mennesker. Bålhygge på tunet om kvelden gjør også sitt for å bidra til dette.

Og ikke nok med at vi fikk nyte teltliv og tilberede middag på bål, vi måtte til og med ut i skogen for å felle trær til å bygge takkonstruksjon med. Hendelse, det var akkurat som å være tilbake på speiderleir, og det føltes godt. Dette er en festival etter min smak.

I tillegg til fellesskap er rettferdighet og miljø viktige deler av Korsvei-kulturen. Og dette er ikke tenåringsradikalisme eller -opprør, det er godt voksne menn og kvinner i 40-, 50-årene som er genuint opptatt av at vi som disipler av Jesus har et ansvar for å bidra til rettferdighet i verden og forvalte jorda på en fornuftig måte.

Dette er en festival som retter krav til Oljefondet (Statens pensjonsfond – Utland, hvis vi skal være nøyaktige) om å bruke halvparten av fondet til utvikling i verdens fattigste land og til ulike klimatiltak. Dette er en festival som inviterer klimaaktivister fra Storbritannia, og unge radikale disipler som bor i kommuniteter i en av de fattigste bydelene i Philadelphia, USA (Shane Claiborne).

Formen og stilen er annerledes enn hva vi i vårt miljø er vant med. Musikkmessig spenner det fra irsk-keltiske folketoner til «håps-tango» fra Brasil. Talene har ofte ikke tre punkter som er lette og huske og en tydelig utfordring, men kaster opp spørsmål og løse tråder, og vever historier mer enn å komme med tydelige svar eller løsninger (på godt og vondt). Folk med bakgrunn fra Den Norske Kirke har også et helt annet forhold til bruk av kunst, dans og musikk enn mange andre kristne grupperingene, noe jeg liker veldig godt.

Nei, Korsvei var en særdeles god opplevelse. Det er herlig forfriskende med nye impulser og andre måter å gjøre ting på.

Det eneste som plager meg litt, er at det finnes to fløyer innenfor kristenheten som sjelden kombineres. På den ene siden har du bevegelser som er opptatt av sosial rettferdighet og ansvar – klima, menneskerettigheter osv. På den andre siden har du bevegelser som er opptatt av tegn og under, det profetiske osv. Sistnevnte er stort sett fraværende på Korsvei. Førstnevnte er stort sett fraværende på f.eks. Oase.

Disse fløyene kommer sjelden i kontakt med hverandre, og det skulle jeg ønske de gjorde, for sammen må de være krutt.

Kan en ikke få i både pose og sekk? Jeg synes å lese Jesus forkynte og praktiserte begge deler.

Om stillhet

Man sa om Abba Agathon at han hadde en stein i munnen i en tre års tid, til han hadde lært seg å tie.

~ Ørkenfedrenes ordspråk

For noen uker siden var staben og Drivhuset i Bedehuskirken på retreatDokka gård utenfor Kongsberg. Retreat er, som engelskspråklige forstår, å «trekke seg tilbake» til et stille sted. For å bruke Edin Løvås’ ord, da han skrev om retreatbevegelsen i Bevegelse i høst:

Avgjørende er tausheten. Det er påbudt i Stillhetens Hus hvor gjestene bor. Videre under Jesusmeditasjonen, og etter aftenbønnen fram til neste dags morgengudstjeneste. Det finnes jo en død stillhet og en levende. Den som rår på en retreatgård er levende, og årsaken er at den er mettet av Jesu Kristi nærvær.

I en hverdag som er travel og full av inntrykk, tanker og samtaler som driver meg i mange ulike retninger finner jeg det som regel utrolig avslappende å godt å komme et sted der finnes ro.

Det finnes vanligvis lite ro i hverdagen vår. Vi har alle hørt den vanlige leksa om at «verden går så mye fortere nå», «folk hadde det mye mindre travelt før» og så videre. Dette er både sant og usant.

Jeg trenger av og til å minne meg selv på at det bare er de siste hundre årene — kanskje spesielt de siste femti — tempoet på hverdagen har vært så høyt som det er nå.

(Det sier seg selv at en i én forstand har bedre tid når det ikke finnes tv eller telefon eller internett, bare et strikketøy, en utskjæring å skjære litt på, en bok eller to som har gått i arv fra generasjon til generasjon. På den andre siden er ikke livet som småkårsbonde i Norge på 1800-tallet et rolig og fredelig liv. Det er minst tolv timers arbeidsdager, avlinger som må pleies både varsomt og ofte for å bære den frukten familien er avhengige av for å leve. Travelhet kommer an på øyet som ser, eller snarere hvor en står når en ser.

Men forholdene ligger i dag mye mindre til rette for å finne ro. Mens bøndene kunne gå lange dager på jordene eller hjemme på gården, kunne de likevel store deler av tida være i sine egne tanker uten å bli forstyrret av tusen eposter og meldinger og telefonsamtaler, og de kom hjem til en kveld uten et fjernsynsapparat som underholder før behovet i det hele tatt melder seg.)

Med dette bakteppet er det jeg ofte føler at jeg kommer hjem når jeg er på retreat. Ved å koble ut all kommunikasjonen, både den elektroniske og den muntlige, føler jeg snart at jeg lever i en annen tid. Og det føles godt.

Denne stillheten er likevel ikke målet i seg selv — det er begynnelsen. Stillheten er forutsetningen for å kunne høre Gud snakke. Vi kan selvsagt høre Gud snakke til daglig også — i større og mindre grad — men ofte er det så mange tanker og ting som svirrer rundt i hodet at det er vanskelig å høre gjennom alt bråket. Min egen opplevelse er at det fort tar to til tre dager før tankene roer seg nok til at jeg kan høre meg selv tenke klart. Og til jeg er i stand til å ta imot de tingene Gud vil vise meg — hvis han vil.

Jeg har sjelden store åpenbaringer eller opplevelser mens jeg er på retreat. Som regel skjer det lite og ingenting. Jeg har derimot ofte merket i ukene og månedene etterpå at det har skjedd noe. Som med de fleste dype ting er ikke resultatet synlig med én gang, men det har en tendens til å vare lenger.

For min del har naturopplevelser vært en sentral del av retreat. Det er noe spesielt med å være ute i naturen i stillhet. Jeg blir avslappet og fascinert på samme tid. Sjelden kommer fireåringen i meg så tydelig fram når jeg kan gå alene på en sti og undersøke dyr og insekter som bor langs stien, planter som vokser, noen ting folk har kastet fra seg og som ikke har hører hjemme i naturen. Dette antar jeg varierer fra person til person.

Enten det ser ut på den ene elller andre måten — å være stille med Gud er for alle. Og det anbefales.

Så kort oppsummert, hva er dette retreatgreiene egentlig?

Retreat består primært av to ting:

  1. Stillhet
  2. Rytme

Stillheten inkluderer, i tillegg til taushet, fravær av musikk, tv, radio og så videre. Hensikten er å begrense inntaket av inntrykk utenfra for å lytte til stemmen innenfra. (Fuglesang, vinden i trærne og andre lyder som hører hjemme i naturen er velkomne.)

Rytme handler først og fremst om bønnerytmer, eller tidebønner, om du vil. Det er vanlig å bruke faste bønner som baserer seg på bibeltekster (mest av alt Salmene, som ofte kalles Bibelens bønnebok). På mange retreatsteder er det også vanlig med Jesusmeditasjon, som er en enkel meditasjonsform som har til hensikt å se mer av hvem Jesus er og hvordan han er ved å leve seg inn i og be bibeltekster der Jesus opptrer. Ellers inngår også måltider som en naturlig rytme med mindre en faster (avstår fra mat for en periode).

Bør jeg reise på retreat?

Sannsynligvis.

Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg begynne?

Et godt sted å begynne er retreater.no. Der finner du oversikt over det meste som finnes av organiserte retreater i Norge, og du kommer da til et ferdig opplegg hvor mat, overnatting, struktur og veiledere er inkludert.

Den enkleste formen for retreat er å finne seg en hytte og reise ut på egen hånd eller sammen med noen få andre (hvis en reiser sammen med andre bør en nok innføre noen regler på når det skal være taust og når en skal snakke). Jeg vil nok likevel anbefale å delta på en organisert retreat eller gjøre det sammen med noen andre før en reiser av gårde på egen hånd.

Men jeg er ekstrovert, jeg liker så godt å være med folk, jeg har ADHD, jeg friker ut av tanken på å være stille. Er retreat virkelig for alle?

Ja.

Stammefeiring og Tsjekkia-besøk

For en stund siden satt ThomasR og jeg og drømte oss bort i visjoner og idéer. Vi snakket om titler på ulike ting i denne kjerka, og kom inn på et spor der vi så for oss at alle kirkene var «stammer», så kunne vi ha høvdinger over det hele, og indianere, og så kunne vi arrangere en vill stammefeiring i cowboy-landsbyen i Kongeparken der alle var utkledd som indianere og noen cowboyer kom og angrep oss og så videre og så videre. Det var den vanlige drømmingen som kommer sent på kvelden når stemningen er god.

Thomas har en tendens til å plukke ned noen få av alle de «geniale» ideene og gjøre noe nyttig og konkret ut av det. Denne gangen var det idéen om en feiring med alle stammene som ble plukket ned og spilt ball med, gjort noen justeringer her og der (indianerteamet ble i det hele tatt droppet og erstattet med Israelsstammene som tema — Israelsstammene samlet seg jo til feiring flere ganger i året), og i helga ble det virkelighet.

Ulike kirker (eller «stammer», for å fortsette dette bildet) som har relasjon til hverandre ble trommet sammen. Det var Unges fra Vigrestad, Fokus/Ichtus fra Kverneland, Ungdomsgruppa på Bore, Ungdomslaget på Jørpeland og Bedehuskirken fra Bryne. Dette er kirker og menigheter som er på vei i noenlunde samme retning — mot mer desentralisert kirke og fokus på å «leve kirke», ikke bare ha det som en aktivitet.

Fra England kom det storslått besøk av Mal Calladine med disipler. Mal har vært på Impuls i flere år, vært på besøk på Bryne, og vi har besøkt de i England ved flere anledninger. Han er en utrolig morsom mann som har den merkeligste latteren jeg vet om. Samtidig er han blant de jeg kjenner som lever disippellivet mest radikalt.

Mal hadde meget bra undervisning (som du kan høre på podkasten vår) om de to hovedtemaene som går igjen gjennom Bibelen — pakt og herredømme (covenant and kingdom). Anbefales å få med seg hvis du ikke var til stede. Det var meget solide og inspirerende saker.

Det var lagt opp til mye henging og sosiale ting, for en av hovedintensjonene med feiringen er at vi blir kjent med folk fra de andre kirkene. På fredagen var det derfor åpent hus fire ulike steder på Bryne, og jeg tror faktisk alle de ulike menighetene ble godt mikset sammen og nye vennskap begynt. På lørdagen var det fest på Fotland Mølle med grilling, konsert med Silje Frøystad m.m. (AndersU og jeg klarte ikke la være å dyppe oss litt i Fotlandsfossen. Det var kaldt, men godt.)

På alle plan, en fantastisk helg.

På søndag kveld kom det også besøk fra Tsjekkia. Daniel og Jola, to av de vi traff på turen vår for noen uker siden, var på konferanse i Bergen i helga og ville innom på besøk her på vei tilbake.

Vi fikk spist lønsj og pratet mye med de, tatt de med ut på båttur (Tsjekkia har ikke kystlinje, så de var veldig fascinert over konseptet med å kjøre en liten båt på havet), og vært på en bønne- og informasjonsmøte om Europa i IMI-kirken. Utrolig nok var det Tsjekkia og Kosovo som var tema for dette møtet, og Daniel fikk delt litt om hva de holder på og drømmer om for Tsjekkia.

Det blir veldig spennede å se hva som skjer videre med relasjonene til Tsjekkia. I juli kommer det sannsynligvis en annen gruppe på besøk. Det er fascinerende hvordan ting legger seg til rette. En skulle nesten tro det ikke var tilfeldig.

Og hvis du har lest deg helt ned hit nå uten å skumme, vil jeg gjerne gratulere deg. Slike lesere er det jeg vil ha.

En heisatur til Øst-Europa

Advarsel: Et langt innlegg følger. Jeg vet at en del sliter med å lese lange tekster på nett, men tro meg — det er mulig hvis du konsentrerer deg. Forutsatt at du er interessert. Hvis du ikke er videre interessert i kirkeplanting i Tsjekkia/Europa foreslår jeg at du hopper over dette innlegget. Gå og les om kjendiser eller noe.

Prague Airport

Tirsdag morgen står Inge Aass klar utenfor døra vår ikledd full butler-uniform med hatt og hvite hansker for å transportere oss til flyet som skulle frakte oss til Landet Bortenfor.

Men ikke alle flyr ned. To staute, unge menn hadde lørdagen før startet en reise som baserte seg på bruk av tommelen og ukjente menneskers gjestfrihet. Etter en halvkatastrofe i Hamburg der de ble plukket opp av noen som skulle kjøre de til «et bedre sted» (jeg tror ikke de brukte uttrykket som en metafor, men om et faktisk, fysisk sted) som viste seg å være et helt utrolig dårlig sted for haiking, lå Eirik og Torstein ganske dårlig an til å nå Praha samtidig som oss.

Når vi sender melding med de tirsdag formiddag fra flyplassen i Praha er de på «en vei som går til hovedveien til Praha». Det høres ikke så lovende ut, gitt at toget vårt videre går om noen timer.

Etter å ha truffet Kristian og David, fra henholdsvis Norkirken Bergen og IMI-kirken, utvekslet høflighetsfraser og fått i oss noe mat, prøver vi (det vil si Kristian og David) å finne en metro eller buss ned til byen. På fortauet finner Silje fram gitaren og klimprer litt. Rolf finner fram en bok. Resten underholder hverandre mens jeg gjør mitt beste for å dokumentere det hele med stille og levende bilder. Forstatt mørke utsikter for at Eirik og Torstein vil nå toget.

Men så, på bussen fra flyplassen til Praha, kommer det plutselig en telefon fra ingen ringere enn Eirik Eik som lurer på «hvor er dere?» «På bussen ned til byen,» sier jeg, «vi er der om et kvarter.» «Å! Vi er her på togstasjonen allerede. Få gang på det!» Og sannelig, på hovedtogstasjonen i Praha sto to slitne, stinkende, men glade haikere og gliste, godt fornøyde med å ha slått oss på målstreken. Men svettelukta etter tre dager i stekende sol og i varme og klamme småbiler? Oi oi oi… Vi snakker stram, kvass lukt som gjorde at jeg av refleks hoppet noen skritt tilbake etter å ha akseptert invitasjonen til å lukte på armhulen til mister Eik.

Fra Praha går turen med tog videre til det nordøstlige hjørnet av Tsjekkia. (Det blir i det hele tatt store mengder togkjøring i løpet av den lille uka vi er der.) I ÄŒesky TeÅ¡in, en grenseby på grensa til Polen, blir vi møtt av en tsjekkisk, dresskledd biskop som tar oss med til en restaurant. Silje begynner sporenstreks å plukke opp bits and pieces av det tsjekkiske språket som hun lirer av seg på passende og upassende tidspunkter til stor fornøyelse for både tsjekkiske og norske disipler.

Vi blir etter hvert innlosjert på et leirsted som av alle ting har en brosjyre på perfekt norsk! Go figure. Kanskje er det Arne Berges feil.

Daniel Chlebek, som så vidt jeg kan forstå er ungdomsleder for området, har en drøm om å sende ut misjonærer for å plante kirker over hele Tsjekkia fra Celesia-området de er fra. Celesia har en fascinerende historie. Kommunistene i Tsjekkia ønsket å gjøre landet til et kommunistisk eksempel på at det er mulig å utrydde all religion av et land. Som et resultat av brutal forfølgelse går kirka under jorda, og en undergrunnskirke blir dannet. Det interessante er at lederne for undergrunnskirka i Celesia i dag har kommet i lederposisjoner i den offisielle lutherske kirka i området. Daniel Chlebech drømmer om å se ungdommer som går til neste by, planter kirker, som igjen sender folk til neste by. Det er en fascinerende visjon fra en disiplinert mann. Det tyder på at det fort kan bli noe ut av det.

På dette tidspunktet deler vi oss i to. Fire av oss; Eirik, Hanne G, Rolf og jeg reiser til Opava, mens de andre reiser til Trinec. I Opava møter vi, etter litt komplikasjoner, Jirka. Og Jirka, mine damer og herrer, er intet mindre en en solstråle og en energibunt. Haha! En gladere mann er det lenge siden jeg har møtt. Han og noen venner tar oss med til en pøbb i nærheten der Jirka forteller fantastiske røverhistorier fra den gangen han selv haiket gjennom det sørlige Europa. Vi ligger over bordet og ler til vi får vondt i magen.

Jirka har startet tre TenSing-kor, og leder nå et kor i Opava. Det er tydelig at han er en kar som hopper på de fleste av idéene som seiler forbi, og han har nok energi og entusiasme til å sette ut i livet hver eneste én av dem. Selv om Jirka bor rett over gata fra kirkebygningen vi bor i tar han med seg seg soveposen sin og sover på gulvet sammen med oss. Dette er den type person han er. Denne mannen er alene verdt hele turen vi er på.

Torsdag setter vi oss på nok et tog som frakter oss tilbake til Praha. Vi får knappe 15 minutter i byen som brukes på å transportere oss fra hovedtogstasjonen til en lokaltogstasjon 11 minutter unna. Radek møter oss og geleider oss, og er tålmodig når vi må på toalettet og MÅ skaffe oss kaffe selv om det er tre minutter til toget går.

I Kladno, en halvtimes tid utenfor Praha, venter en ungdomsgruppe som skal ha en samling. De foregående stedene har vi møtt ledere, men her møter vi ungdommene selv. De er ca. ti stykker. Det er plutselig fire gitarer i sving når både nordmenn og tsjekkere spiller de samme sangene vi alle kjenner.

Noe som aldri slutter å fascinere meg når jeg besøker kirker i andre land er den enorme familiefølelsen jeg kjenner på hver eneste gang. Bibelen forteller jo at vi er familie, og sentralt i vår teologi er at å være en kristen eller disippel er å være en del av en familie, men det er få ganger det blir så tydelig som når noen du aldri før har møtt inviterer deg inn i hjemmet sitt, gir deg mat, en seng å sove på, er interessert i livet ditt og dekker alle behovene du kan tenke — selv om vedkommende ikke kjenner deg i det hele tatt. Men er en familie så er en familie, antar jeg.

Vi bruker de neste dagene på å bli kjent med og henge ut med ungdommene. Mitt tsjekkiske navn er MedvÄ›t (uttales Medvjet og betyr Bjørnen), så som en practical joke (?) tar de oss med til to bjørner som byen har i en park (!). Videre slår de oss i en meget dramatisk runde av Ultimate Frisbee. Jeg blir bitter og begynner å kalle dem navn. Det bedrer når vi får oss litt mat.

Vi underviser om å leve kjerke, og alle bidrar: Jeg deler litt fra Apostelgjerningene 2 om den første kirka som hadde alt felles og møttes daglig, levde livet sammen og så daglig nye bli lagt til menigheten, Rolf forteller sin historie om hvordan han ble en del av en huskjerke og møtte Jesus, Eirik forteller om hvordan de ba for Rolf mye gjennom den prosessen og glir over i å snakke om å leve i lyset. Hanne G krydrer underveis med profetiske ord.

Fredag kommer resten av gruppa ned, og vi har en utrolig god kveld med bønn og lovsang sammen ungdomsgruppa i Kladno. De er ikke helt vante til vår frie stil, men henger seg kjapt på. Vi ber for hverandre og ulike behov som folk har, får snakket mer med enkeltpersoner og har det generelt utrolig kjekt!

I det store og det hele er det lenge siden jeg har hatt det så kjekt på tur. Det er et konge team, veldig spennende folk å treffe, utrolig oppmuntrende å se at dørene står vidåpne for oss.

Fort så noen kommer til å flytte til Tsjekkia i løpet av de neste årene.

ÄŒeská republika

TsjekkiaKristian Lande, en utrolig hyggelig sørlending som totalt mangler hemninger, ringte meg en dag for noen måneder siden.

Krsitian: «Hallo, ja! Åssen står de te?»
Bjørnar: «Ja, jo, ganske bra.»
Kristian: «Glimrende, glimrende. Ska’du bli me’ te’ Tsjekkia?»
Bjørnar: «… Det tror jeg faktisk jeg skal!»
Kristian: «Hahaha! Glimrende, glimrende!»

Og slik startet det. Vi ble enige om en helg, og jeg begynte å lufte ideen for folk om å reise ned en tur og hilse på litt folk, besøke noen ungdomsarbeid, se hva som skjer. Vi kastet egentlig ut et snøre uten agn for å se hvem som bet på. Og bet gjorde det, den ene storfisken etter denne andre, selv om ingen (meg selv inkludert, og jeg antar: inkludert Kristian) visste noe særlig om hva som skulle skje. Vi vet fortsatt ikke noe særlig om hva som skal skje. Vi reiser i morgen.

Det tsjekkiske flaggetTil å begynne med gikk det litt trått med vervingen. Av en eller annen grunn er enkelte litt skeptiske til å reise til et østeuropeisk land uten noe informasjon. Andre er ekstremt positive til samme idé. Torstein Bjorland og Eirik Eik syntes faktisk det var så tradisjonelt å reise med fly til et land uten en plan at de i stedet valgte å haike til Tsjekkia uten en plan. Siste melding er at de nå er stuck i Berlin uten en plan.

At Rolf skulle være med hørte jeg bare om via noen andre, og ryktene gikk på at han allerede hadde kjøpt flybillett og var klar. Jeg ringte ham for noen dager siden for å sjekke om dette stemte, og det sa han at det gjorde. «Er du klar for tur,» spurte jeg. «Ja,» sa Rolf. «Har du fått noe info om denne turen?» «Nei.» «Ok? Vil du ha noe info om denne turen?» «Ja, altså… Hvis du har noe.» «Jeg sender deg en mail.» «Fint det.»

Som en kan forstå er det en fantastisk gjeng som skal nedover, hør bare på disse navnene (nydelig sortert i alfabetisk rekkefølge):

Det vi egentlig skal der nede, sånn helt på skikkelig, er å (1) besøke noen ungdomsarbeid, (2) treffe noen folk som gjør kirkeplanting i Tsjekkia, (3) speide ut landet og (4) generelt sett have a massively good time. Vi har en noe mer detaljert plan. Sort of. Not really.

Dette blir, om jeg må si det selv — og det må jeg sannsynligvis: FAN-PIGEDE-TASTISK!

Jeg prøver å poste noen oppdatering hvis jeg får det til. Hvis ikke ser vi allerede på lørdag.

Impuls 2009

Impuls 2006

Impuls feiret sitt 10-årsjubileum i år.

Mye har skjedd siden det første gang ble arrangert i gamle IMI-gården i sentrum av Stavanger, og Thomas Rake dro med noen av oss på det som var en crazy helg med en ganske merkelig, litt småfet, og utrolig morsom brite ved navn Mike Pilavachi. Det var første gang jeg ble utsatt for den musikkstilen (?) som nå er kjent som «lovsang». Det var også første gang jeg var borti profetier — at Gud kunne si konkrete ting til folk gjennom andre mennesker. Det var langt utenfor bedehusboksen vår, og vi digget det. Jeg gjorde i alle fall det.

De neste årene ble britene gradvis faset ut, og det vokste fram lokale lovsangsledere og talere som eide konferansen mer og mer. I løpet av forholdsvis kort tid este deltakertallet til å fylle hele det nye bygget til IMI-kirken.

Dette er en lang historie. Noen andre kan fortelle den.

Uansett… Jeg likte årets Impuls veldig godt. Jeg vil trekke fram to ting jeg syntes var spesielt bra:

Vi lever for noe mer enn oss selv. Under alle celebrationene (hvordan i all verden bøyer en dette ordet i flertall?) sto det åpne kleskonteinere der folk kunne gi klær for å sendes til Kosovo. På søndagen var disse overfylte av klær som folk hadde gitt.

På formiddagen på lørdagen oppfordret de også folk til å kjøpe inn mat som Frelsesarmeen skulle fordele ut til vanskeligstilte i byen. Sondre forklarte veien til de lokale matbutikken, og på kvelden kom folk med bærepose etter bærepose med mat, og Joakim og Bernt-Olav og en gjeng hadde kjøpt inn en hel handlevogn med mat de kom trillende inn med. Det var nydelig.

Torstein holdt en glimrende tale på lørdagskvelden, da han snakket om at «det du gjorde mot en av disse mine minste gjorde du mot meg.» Om rettferdighet og fattigdom i verden. Han klarte å gjøre det såpass personlig og jordnært at folk fikk tak på det, og på responsen var det tydelig at det traff en nerve hos folk. Ungdom er klar for noe mer. Det viste både talen og responsen på de konkrete, praktiske utfordringene.

Det er et generasjonsskifte på gang i Impuls. Jeg likte utrolig godt at det var flere yngre folk på scenen, som møteleder(e), men spesielt merket jeg meg lovsangsteamet til Thomas Wilhelmsen. Ingen av de opprinnelige bandmedlemmene var med, men i deres sted mange nye, unge og lovende musikere og sangere. På flere av sangene sto Thomas bare i bakgrunnen og var til stede mens han lot de andre lede. Digger å se at det gis videre.

Portugal slutt

Da er vi ferdige med konferansen her nede.

Høydepunktene har, som alltid, vært å treffe alle de fascinerende, merkelige og inspirerende folkene som leder kirker rundt om i Europa. Det er litt av en gjeng.

Observasjoner, refleksjoner og historier følger etter hvert — vi skal opp kl. 02:30 i natt for å kjøre til Lisboa og ta et tidlig morgenfly, så nå er det strengt tatt leggetid.

(Både Eirik og Thomas er endelig friske. Så slipper de i det minste å ta med seg matforgiftingen hjem igjen til Norge. Det er da noe.)

Strandliv og Jesusfriker

Siste nytt på sykdomsfronten i Portugal: Eirik er på bedringens rand. ThomasR sliter fortsatt.

Vi, eller rettere sagt jeg, tatt i betraktning de andres allmenntilstand, har fantastiske dager her nede. Sola skinner, det er mellom 25 og 30 grader, vannet er deilig, og vi har funnet favoritthengestedet vårt. Det er en bar/kaffebar på stranda, der du kan få kald drikke, høre på god musikk, sitte i skyggen mens du ser ut over havet og bølgene som slår inn over stranda, nyte en god bok eller bare slappe av. Den har altså alle de positive sidene ved strandlivet uten alle de negative.

Thomas og jeg var på tur til en landsby nede på kysten her i går. Den levde på alle måter opp til forventningene om en middelhavslandsby — hvite murhus med oransje takstein, smale gater, en døsig by der alt går sent og alle har god tid. Lett at jeg kunne bodd et slikt sted en stund.

Ellers er vi i gang med konferansen/nettverket vi er en del av om kirkeplanting i Europa. Det er en del helt fantastisk folk her nede.

Noen av favorittene mine er folkene fra Jesus Freaks. Bevegelsen deres består av folk som er litt på siden av det mange vil definere som «normale» kirkegjengere, det betyr i praksis at de er en del av subkulturer som har diverse tatoveringer, nagler av ulike slag, hårfrisyrer og musikksmak, som sine kjennetegn. De er helt fantastisk desentraliserte og ustrukturerte. Og de liker det. Og vi liker det.

G1-weekend (en oppsummering)

Ok, jeg skal skrive noen ord om G1-weekend nå mellom slagene, selv om jeg er stuptrøtt.

Det var en fantastisk helg. Det BLE en fest! Jeg koste meg skikkelig. Det var utrolig oppmuntrende på mange ulike måter. Både åndelig og sosialt var det veldig spesielt.

Folk som er ganske ulike kommer oftr mye nærmere hverandre når en reiser bort på tur en slik helg (f.eks. Magne og Erik som gjør Benjamin mer folkelig). Det blir fort knyttet noen vennskap og relasjoner som ikke oppstår av selv i det daglige, og vi ble mer sammensveiset som gjeng på tvers av huskjerkene i løpet av helga.

Av storslåtte sosiale opplever kan jeg nevne potetkanonen vi hadd med på turen. Vi har skutt en mengde poteter medi løpet av helga. Gjennom eksperimentering med ulik gassmengde, ammunisjon og tennmekanismer oppnådde vi etter hvert MEGET tilfredsstillende resultater.

Én ting må jeg spesielt gi G1erne honnør for, og stille de fram som eksempler for andre: Åpenheten de har for hva Gud vil gjøre med de. De gjør noe med det de lærer. De lar det ikke bare være fine ord i en stor, svart bok, men de tar det på alvor og ønsker virkelig hardt å leve det ut. De lar seg forandre. Vi har utrolig mye å lære av de her.

Jeg ble veldig oppmuntret av denne helga. Sånt som dette gjør at det er en glede og en ære å få være ungdomspastor for denne fantastiske gjengen!

G1-ere: Husk på de tingene vi snakket om i helga. Det må leves ut i hverdagen.

Magne: Du er en great success.

God has put this Word into the mouth of men in order that it may be communicated to other men. When one person is struck by the Word, he speaks it to others. God has willed that we should seek and find His living Word in the witness of a brother, in the mouth of a man.

Therefore, the Christian needs another Christian who speaks God’s Word to him. He needs him again and again when he becomes uncertain and discouraged, for by himself he cannot help himself without belying the truth. He needs his brother man as a bearer and proclaimer of the divine word of salvation. He needs his brother solely because of Jesus Christ. The Christ in his own heart is weaker than the Christ in the word of his brother; his own heart is uncertain, his brother’s is sure.

And that also clarifies the goal of all Christian community: they meet one another as bringers of the message of salvation.

Diethrich Bonhoeffer, Life Together (0)

Poeten ønsker kun å få ha sitt hode i himmelen. Logikeren krever at himmelen skal få plass i hans hode. Det er logikerens hode som sprenges.

G.K. Chesterton, Orthodoxy, parafrasert av Magnus Malm. (4)

Intensiv navnejakt

Hvis ting går i orden skal vi til høsten i gang med en ettårig treningsskole for «intensiv disippelgjøring» i kjerka vår.

Et slikt opplegg trenger jo et godt navn, og i den forbindelse har Torstein Bjorland og Pol Sløisvik sendt inn en fantastisk liste med navneforslag til Kent:

  • Leva kjerka (i motsetning til de som ikke vil leva han)
  • Mer enn et kor
  • Fakkelen
  • Livets Brønn
  • Kent Squad
  • Fyrstegongstenesten for Jesus
  • Jesus Christ Boot Camp
  • Det er dette det handler om
  • Gi et år til Jesus (helst ikke mer)
  • Den Åndelige Befalskulen
  • Druepressaren
  • Livsgledeskulen
  • Få gong på det!
  • Frå vatn til vin
  • Det koster
  • Ei årsvandring i den teologiske ørkenen med rabbien Kent
  • Årsprogram for den som vil stiga i gradene raskt og få mangen jesusstjerner
  • Gjer deg meir fortent til himmelen
  • Jippi Halleluja
  • Disippeltreningsskulen Noreg aldri har sett maken til

Flere forslag mottas sikkert med takk.

Oppdatering: «Frå vatn til vin» er kanskje min personlige favoritt. Den har lag på lag av mening. :)

Leve langsomheten

Vi var en gjeng som var på foredrag i Stavanger Domkirke i går kveld. Religionspsykolog og forfatter Owe Wikström har skrevet den populære boka Leve langsomheten, og snakket nå om samme tema. Det var utrolig interessant.

Wikström snakket om tre temaer:

(1) Rastløshetens anatomi. Flere og flere har en sterk opplevelse av rastløshet i tilværelsen. Når informasjonsmengden øker, minker opmmerksomheten. Det er vanskelig å være til stede her og nå — ofte er vi mentalt andre steder enn der vi fysisk er. Wikrström forteller om når han kom på Gardermoen noen timer tidligere, og på gulvet foran informasjondesken sto det skrevet på gulvet: «ARE YOU HERE? If you are not, go to where you are. I will wait for you there.» Ofte trenger vi å være til stede og gi oss selv tid til å «komme i hakk» og la hodet ta igjen kroppen slik at vi er til stede.

Denne greia tror jeg er helt utrolig viktig.

(2) «Ikke-arbeidsrelaterte stressfaktorer.» (Her er det professoren som lager overskrifter som forslår.) Verdier. Hva er viktig for folk i ulike aldersgrupper? Meget interessant. For 55-åringer: Reise. Planlegge reise, reise, komme hjem, fortelle om reisen, helst til eksotiske steder, dette gir verdi og status. 45-åringer: Stabilitet. 35-åringer: Fleksibilitet. Livet er en serie prosjekter med tydelig start- og sluttidspunkt. Mange ting samtidig. 25-åringer: Mobilitet. Reise, bo ulike steder, hjemme er et tastetrykk unna. 17-åringer: Å bli kjent. Haha! Her er Idol-generasjonen.

(3) Kirken og åndelighet. Det er en stor åndelig søken som pågår, men denne foregår i stor grad utenfor kirkens vegger. 300 stykker på filosofiring i Kristiansand. Mangel på «dybde» i livet, det er vanskelig å snakke om de virkelig seriøse tingene — død, sykdom, depresjoner. Spennet mellom hverdagen og de store tingene i livet. Eksistensielle spørsmål. Det er overalt, men få søker kirken for å få svar. Skjønnheten som en vei til Gud; musikk, kunst, arkitektur — når vi blir så rørte av skjønnhet at vi nesten ikke holder det ut skyldes det minnet om Paradis og er en forsmak på Himmelen.

Noen lokale musikere spilte fantastisk klassisk musikk. Det var i det hele tatt noen veldig gode timer en tidlig torsdag kveld.

Jeg kjenner at jeg er veldig interessert i å lese Leve langsomheten. Noen som har den til utlån?