Arkiv for kategorien 'Kultur'
Videospill — vår tids historieforteller
TIME Magazine har i sitt siste nummer en artikkel som var overraskende. Den var overraskende fordi jeg ikke hadde ventet innholdet i den fra et så «seriøst» blad, for artikkelen var i sin essens et forsvar av videospill som kulturell sjanger (TIME: Grand Theft Auto’s Extreme Storytelling).
Hør for eksempel på dette, en kommentar til at Grand Theft Auto IV: Liberty City solgte 600 6 millioner eksemplarer den første uka, den beste åpningsuka for noen underholdningsutgivelse gjennom tidene (uthevelsen er min):
And Grand Theft Auto IV wasn’t even the most commercial entertainment option on the bill. As Dan Houser, one of the prime movers behind the Grand Theft Auto series, points out, the game opened opposite Speed Racer and Iron Man.
«I thought that was an interesting moment,» says Houser, an affable, shaved-headed Londoner who talks so quickly that he’s almost untranscribable. «You have a video game about an immigrant discovering himself and losing himself in America — and that’s the video game — and then the movies are about a superhero in a metal suit and a car based on a cartoon.»
Helt siden jeg for nærmere et år siden fikk Xbox og startet min karierre som videospiller (jeg har tidligere spilt en del PC-spill, men var lenge skeptisk til spilling på konsoll — dvs. en spillstasjon som koblet direkte til en tv) har jeg vært fascinert av en del av spillene som er kommet ut de siste årene.
Det mest interessante har vært at en enkelte av spillene gir en følelse av ikke bare å se på en film, men å faktisk delta i en film. Det har litt med grafikk å gjøre, teknisk sett er ting nå så avanserte at selve spillet har høy nok grafisk kvalitet til å ligne på film, men mest av alt med karakterene en møter og historien som driver spillet framover.
He’s right: it is interesting. It’s one of the enduring paradoxes of the Grand Theft Auto games — or maybe the paradox lies in the culture around them? — that people who don’t play them think of them as the epitome of mindless virtual violence, whereas in fact they are, with each installment, more and more radical and sophisticated experiments in storytelling. Depending on whether or not you’re a gamer, this statement is either preposterous or so staggeringly obvious that it’s almost not worth making.
For min del er det åpenbart at Grand Theft Auto forteller en glimrende historie. Hovedpersonen Niko Bellic, som du spiller, er en kynisk gangster som har rømt fra Øst-Europa til USA for å komme seg unna det livet han har levd der. Men etter hvert som Niko får et innblikk i Den Nye Verden viser det seg raskt at den ikke er så ulik den gamle verdenen han kom fra — bare i penere innpakning. Her er de samme gangsterne, den samme mørke underverdenen, de samme skurkene som finnes overalt. Nikos reise er først og fremst reisen til en mann som mister illusjonene sine — og som finner noen få gode venner på veien.
Underveis møter du i rollen som Niko en rekke fantastiske personer. Noen av dem er hysterisk morsomme, som Manny Escuela, en hvit middelklassefyr som tror han hører hjemme i ghettoen og spiller inn rappemusikkvideoer som er helt utrolig patetiske. Andre er irriterende, for eksempel boleren Brucie, som hele tiden skal flekse musklene og vil at du skal gi ham komplimenter på hvor bra han ser ut. Noen dem skulle du ønske du ikke likte så forbasket godt, som din fetter Roman, som alltid klarer å rote seg borti ting han ikke bør rote seg borti, med det resultat at du må redde ham ut av en rekke leie kniper.
I tillegg driver telefonen din og ringer med ujevne mellomrom, og det tikker inn meldinger som du må forholde deg til, og hvordan du velger å svare og handle får innvirkning på den videre handlingen som skjer.
Begynner dette å høres ut som en film? Det er fordi det på mange måter er det, bare at du her har mulighet til å påvirke hva som skjer, og fordi historien er på nivå med — og overgår — mange av de beste seriene og filmene som kommer ut for tida.
De beste historiene finnes nå på spillkonsollene.
DANSEFORESTILLING: Carte Blanche
Vi er på vei til danseforestilling med Carte Blanche, visstnok Norges dyktigste gruppe innenfor dansesjangeren som kalles moderne. Dette er sjangeren som parodieres i ICAs fantastiske I ♥ Eco-reklamer (se forresten Asbjørns fantastiske versjon), og som Marita har karakterisert som «rulling på gulvet».
Det er Marlén, Brit-Silje og Sunniva Grandis, og jeg som er på tur. Jeg og de beste danserne vi har, altså. Marlén forklarer meg de ulike sjangrene innenfor dans for tida. (Det er tre hovedtyper: Klassisk, det de fleste av oss kjenner som ballett; moderne, som er det vi skal på nå; og jazz, som er «alt det andre». Innenfor her er det også en gjeng med undersjangre som jeg ikke forstår meg helt på og ikke er i stand til å gjengi.)
Vi kommer inn i salen i Sandnes Kulturhus. På scenen, som er diger, står det noen store rekvisitter litt her og der — ellers er scenen helt naken.
Det er summing i salen. Jeg ser rundt meg. En del av de som er her er åpenbart danseelever som må skrive referater og analyser av dette — de er utstyrt med penn og papir og et halvt kjedsomt blikk. Bak oss sitter noen kvinner i 50-årene med årvåkne blikk — de representer nok kultureliten. Ellers er det mye unge som er her, ganske mange av de sikkert skoleungdom som er her fordi de mer eller mindre har lyst.
Som på et magisk signal blir det helt stille i salen — jeg vet ikke nøyaktig hva dette hemmelige signalet besto i. Inn på scenen kommer en ung mann tuslende med hendene i lommene. Han er barbeint og har på seg lyse, ledige klær.
Han begynner å beskrive en danseseanse: «Først fører jeg hendene opp foran ansiktet i raske bevegelser, før jeg vender meg sideveis og gjør et hardt tramp med den venstre foten. Jeg strekker meg så langt bak jeg klarer, og tar en lang steg framover. Så vender jeg, strekker meg på skrå oppover og bred beinstilling, og hopper bakover med jeg strekker armene ut. Så beveger jeg meg i en sirkel, først sakte, og så raskere og rasker i en slags crescendo som etter hvert går over i en decrescendo.» Og så videre og så videre. Det er veldig spesielt.
Han forklarer en lang stund, på grensen til famlende, med hendene i lommene. Så, når han er ferdig, gjør han alle bevegelsene han har forklart i monologen sin, til punkt og prikke. Alt dette skjer uten musikk eller noen form for ekstra effekter.
Så går han av scenen.
Derfra går det slag i slag. Fra den ekstremt minimalistiske starten bygger temaet seg opp gradvis der den første sekvensen som ble danset alene blir tatt opp igjen i ulike former kombinert med stadig nye elementer.
Nivået på utførelsen er helt utrolig. Selv jeg, en ikke-danser, kan se at dette rent teknisk er særdeles dyktig utført. De har en kroppskontroll av en annen verden. På ett punkt står en kar rett og og ned og løfter/sparker foten oppover til den er parallellt med hodet og nærmest hviler på skuldene. Jeg kødder ikke. Det er helt sinnsykt.
Etter hvert blir det mer og mer absurd, og mer og mer drømme- og eventyraktig. De kommer på dyrekostymer, og mye av dansen etterligner ulike dyrebevegelser og -fakter på en meget overbevisende måte (spesielt fascinerende er to stykker som sitter og gjør en perfekt imitasjon av rastløsheten og årvåkenheten til ekorn og lignende dyr).
I siste scene driver to stykker som representerer mennesker og koker noe greier i det som kan minne om en gryte, og etter hvert velter det ut røyk av grytene i enorme mengder — sånn type røyk som synker til gulvet og flyter utover. Dyrene beveger seg rundt på scenen; en sol, representert ved en gigantisk lampe med sikkert 50 lyspærer, blir flyttet rundt på scenen ved flere anledninger; det blir mer og mer røyk, villere og villere dansing — til det hele ender i et gigantisk crescendo av lyd, lys, røyk og dyriske bevegelser.
Veldig spesielt, og, med hånden på hjertet, en veldig god opplevelse.