- Kind of Bloop er en 8-bits hyllest til jazzlegenden Miles Davis. 8-bit er musikk slik den høres ut gamle Amigaer og Commodore 64er. Veldig spesielt, men ganske kult. (0)
Arkiv for kategorien 'Musikk'
Musikkindustriens død
Musikkindustriens død er ikke overdrevet.
Etter at Bain & Company publiserte en graf over musikksalg de siste førti årene undersøkte Business Insider tallene og fant ut at de var verre enn det så ut til hvis en tar hensyn til inflasjon og befolkningsvekst. Hvis du tar med begge disse parametrene får du et mål på hvor mye hver innbygger bruker på musikk – et relevant mål på hvor sterkt industrien står.
De publiserte en ny graf justert for inflasjon og befolkningsvekst, og den viser at vi i dag bruker ned mot en tredjedel av det vi gjorde i 2000 på musikk. (Dette er tall for USA, men det er rimelig å anta at trenden vil være noenlunde tilsvarende for Norge.) Salg av digital musikk vokser, men det er ikke på langt nær i stand til å veie opp for tapet av CD-salg. (Se hele datamaterialet eller klikk på bildet for mer informasjon.)
Det er ganske utrolig at musikksalget per innbygger er redusert med 2/3 på 10 år. Ikke utrolig med tanke på at Napster o.l. ble født rundt tusenårskiftet og undergravde systemet slik vi kjente det, men utrolig fordi vi fortsatt forventer like stor kvalitet og bredde for en tredjedel av prisen.
En kan si hva en vil om Spotify (og lignende tjenester), hvor genialt det er å få alt musikk en vil for prisen av noen irriterende reklamesnutter mellom sangene, men det er liten tvil om at det er tidenes dårligste deal for musikere.
Hovedproblemet med denne utviklingen er at vi for en tredjedel av prisen får færre, men større artister. Færre penger å hente gjør at plateselskaper i mindre grad er villige til satse på artister som ikke er garanterte å lykkes, og i større grad pøser penger inn i store merkenavn. I utgangspunktet virker kanskje ikke dette som en veldig dårlig deal, men det er før en tenker på at alle store artister har vært små og dårlige en gang. Morgendagens artister må starte et sted, og helst ikke ved å jobbe hele dagen på McDonald’s for å få inn nok til å betale regningene sine.
Dette er folk som produserer produkter verden har svært stor glede av. Vi som benytter oss av disse produktene bør, om ikke annet enn av ren egeninteresse, gjøre som vi gjør med alle andre ting vi har glede av og bruker: Betale de som har laget det slik at de kan lage mer av det.
(Dette gjelder i enda større grad filmindustrien. Der er vi virkelig på vei mot en ren blockbusterindustri der kun de største filmene kommer ut, og vi får færre og færre annerledes og nyskapende filmer, rett og slett fordi disse ikke tjener penger. Les GQs The Day the Movies Died for en utfyllende beskrivelse av dette fenomenet. Det er en særdeles dårlig utvikling, og det er vår egen feil.)
Lyspunktet her er at internett i tillegg til å undergrave systemet som dominerte også har gjort det lettere for mindre artister å gjøre musikken sin kjent. NRK P3s Urørt med tilhørende nettsted er et godt norsk eksempel på dette. Artister er også i større grad enn tidligere i stand til å gi ut plater på egen hånd og beholde en større del av potten selv.
Det forandrer likevel ikke på den grunnleggende trenden som er å se i alle kreative industrier for tida: Vi er mindre og mindre villige til å betale de som produserer godene våre for det arbeidet de legger ned i det. Skal artister (og filmskapere) tjene penger på dette (og det skal de) må de, hvis vi fortsatt ikke vil betale, enten (1) finansiere ting med mer reklame (en svært dårlig løsning) eller (2) lage færre og mindre nyskapende produkter (en forferdelig løsning).
Eller vi kan gjøre det mest fornuftige for alle parter: Betale artister (og filmskapere) for det arbeidet de legger ned i det de gjør, på samme måte som vi betaler alle andre for det arbeidet de utfører.
MUSIKK: Høstversjonen
Enkelte plater har en tendens til introdusere seg selv på nytt hver gang høsten kommer. De passer gjerne best sammen med regnet som slår mot ruta og kvikksølvet i gradestokken som kryper nedover mens det er varmt og godt inne.
Øverst fra venstre: (1) Thomas Dybdahl: … That Great October Sound (2) Thomas Dybdahl: Stray Dogs (3) Thomas Dybdahl: One Day You’ll Dance for Me, New York City (4) Ray LaMontagne: Trouble (5) Ray LaMontagne: Till the Sun Turns Black (6) Explosions in the Sky: The Earth Is Not a Cold Dead Place
(7) Sigur Rós: ( ) (8) Sigur Rós: Takk… (9) Susanne Sundfør: The Brothel
Hvor mye en artist må selge for å kunne leve av musikken
Spotify & co.: Kjekt for oss brukere nå, kanskje ikke så gunstig for artistene som produserer musikken vi hører på.
Hvis en artist får $0,00043 (ca. 0,3 øre) per avspilte sang på Spotify og må spilles 4 549 020 ganger i måneden for å tjene minstelønn bør det være åpenbart for de fleste at dette ikke har noen framtid, ikke en gang hvis du får et visst volum på det.
Vær så snill og kjøp musikken du hører på.
MUSIKK: Fanfarlo
Her en dag fikk jeg en epost fra Sigur Rós med en anbefaling om å sjekke ut en plate fra noen venner av de.
Jeg tror jeg med rimelig sikkerhet kan si at jeg ikke var den eneste som mottok den. Jeg tror faktisk det er rimelig å anta at eposter som dette sendes ut til en skokk mennesker som av en eller annen grunn frivillig har gitt fra seg sin epostadresse for å havne på en mailingliste for å motta «personlige» eposter fra et band de ikke kjenner, men egentlig skulle ønske de kjente.
Jeg er en av disse menneskene.
Men når innholdet er så personlig som i denne eposten (jeg er ikke ironisk nå — se bare hvordan de helt naturlig snakker om personer som folk som har fulgt bandet en stund kjenner igjen), responderer jeg med «I will answer the call!»
Our great friends in London Fanfarlo are making their amazing debut album, ‘Reservoir’, available for $1 (USD) until Independence Day (July 4), along with 4 exclusive bonus tracks. It’s got Sigurrós and her cousin Disa on the front cover in a pic by Jónsi’s other sis Lilja (true), and we urge you all to go and get it straight away.
They made the record in Connecticut with a guy called Peter Katis and, as the more vigilant of you may have noticed, Jónsi liked it so much that he has started work on his own solo record with the same dude.
Get it here: www.fanfarlo.com
Siden anbefalinger fra folk en kjenner (evt. kjenner i hermetegn) og som har lignende musikksmak som en selv er den sikreste veien til å oppdage ny musikk en liker, gikk jeg rett hen og kjøpte plata.
Og sannelig, disse greiene er dritbra! Jeg har hørt på plata rundt og rundt siden jeg kjøpte den tidligere i uka (for $1!). Dette er Fanfarlo: Reservoir.
Umiddelbare favoritter: I’m a Pilot (#1) og Drowning Men (#7).
Kjøp plata. Gjerne nå med én gang.
Imogen Heap – «Just For Now»
Imogen Heap – “Just For Now” (via Maniacal Rage)
Hvor kan jeg få tak i en loop-maskin?
KONSERT: Thom Hell
Jeg var på konsert med Thom Hell på Folken i kveld. Det var en meget hyggelig opplevelse!
Jeg har veldig sans for personen Thom Hell. Han er en blid, halvsjenert, lavmælt sørlending — han er kanskje selve personifiseringen av sørlendingen. Jeg var på konsert med ham på Øya-festivalen også, og samme inntrykket gjentok seg denne gang. Han er rett og slett en person det er utrolig lett å like.
Han spiller pop, og tidvis ganske melankolsk pop. Selv noen av de glade sangene hans høres triste ut. Dette er ikke å forstå som noe negativt, det passer egentlig utrolig godt til både personligheten og stemmen hans.
Jeg blir stadig overrasket over hvor godt jeg liker å gå på konsert, for det er nesten så jeg glemmer det mellom hver gang. Men det er absolutt til å anbefale.
Folken har bra program utover høsten. Bl.a. kommer Madrugada, Marit Larsen (som forøvrig er sammen med Thom Hell), Timbuktu, Kaizers Orchestra, BigBang m.fl. Sjekk ut programmet.
Marit Larsen hos grønnsakshandleren
Nice. Og i bakgrunnen står Thom Hell og lurer. (via)
- Musikkvideo: Lydverket presenterer — The National Bank. Nasjonalbanken i treningsstudio. Nice. :) (via) (0)
- Musikk/video: Liam Neeson on Letterman. Utrolig kul sang, og konge artist. Slutten er fantastisk. :) (via) (0)
MUSIKK: Band of Horses
Etter anbefaling fra Morgenutgaven gikk jeg til anskaffelse av Band of Horses‘ to album Everything All The Time og Cease To Begin.
Jeg visste ikke hva jeg gikk til.
Dette er fantastisk musikk. Jeg var hekta fra første stund.
Jeg antar at dette går under kategorien rock, selv om jeg ikke aner hvilken av de mange subsjangrene den hører hjemme i. Indie? Alternativ? Noen musikkjennere kan sikkert utdype i det vide og det brede her.
Det virker av og til som at de spiller falskt eller lar være å stemme gitaren skikkelig med vilje, men det inngår i helheten. For det hele er veldig rått og upolert, og nettopp det er noe av det mest appellerende med det.
Det er nesten som at vi er til stede når sangene vokser fram og drives fram av seg selv der og da.
Og ikke minst dynamikken — fra det massive til det sarte, ofte i én og samme sang.
Everything All The Time var magisk fra første stund. Låta The Funeral er en umiddelbar favoritt, og har fortsatt å være det.
Cease To Begin var litt vanskeligere å like helt umiddelbart, men den har vokst veldig på meg over tid. Nå liker jeg den utrolig godt, kanskje enda bedre enn den første plata. Favorittspor: Is There A Ghost, The General Spesific, Marry Song.
Hør og se selv:
- MySpace: Band of Horses. (Hør The Funeral.)
- Musikkvideo: Is There A Ghost (Konge musikkvideo.)
For et band! Hvorfor har ingen fortalt meg om dette før?
KONSERT: Big Bang
Hekkan. Det er ikke uten grunn Big Bang går for å være et av Norges beste live-band. For en energi!
Vi var en liten gjeng som reiste inn på Folken for å få med oss det som er i ferd med å etablere seg som en tradisjon: Førjulskonsert med Big Bang. Alle billettene var utsolgt, og salen var stappfull og formelig sydet allerede før konserten var i gang.
Jeg synes det er helt utrolig at bare tre personer — en trommis, en bassist og en gitarist — kan få det til å svinge så sinnsykt som det gjør. De har noen rytmer og riff som det er umulig å stå i ro og høre på (tenk «Girl in Oslo»), noe som også viste tydelig igjen på publikum i salen.
Det var hopping og klapping og vanvittig god stemning under hele konserten. Og det er ikke det at de har så vanvittig sceneshow, selv om vokalist og gitarist Øystein Greni tar litt av, men det bare rocker så vilt. EirikE så ut som han var i himmelen, og Benedicte klarte ikke å roe seg ned etter det var ferdig. Jeg tror hun svevde hjem til Bryne.
Midt i det hele dukket plutselig Thomas Dybdahl opp og gjorde en urpremiere på en duett sammen med Øystein Greni. Veldig, veldig nice.
For en konsert. Få med deg Big Bang live hvis du har mulighet. For alt i verden.
Oppdatering: Elling skriver også om konserten.
- Musikkvideo: «Declare Independence» av Bjørk. Meget spesiell, men også ganske kul. Og aner jeg et politisk budskap her? Det virker som at det stadig oftere dukker opp politiske budskap i populærkulturen for tida. (via) (1)
MUSIKK: Hvem har du alltid vært
Rudi Mynteviks siste album, Hvem har du alltid vært, er et annerledes album enn hans tidligere utgivelser. Det er mer rom for tvil og ubesvarte spørsmål, samtidig som lovprisning og tilbedelsen står i sentrum, om enn kanskje i en noe annen form.
Det virker som at dette er noe som går igjen i flere av lovsangsmiljøene for tida, en slags større bredde der det er rom for mer enn lovsprisning. Jeg ser iallefall dette i lovsangsmiljøet hos oss, og forstår at gjengen i IMI-kirken er litt i samme greia.
Sangene på denne plata er kanskje ikke like egnet for allsang som de tidligere, men holder til gjengjeld høyere musikalsk kvalitet. Det virker til å være mer en plate om og til Gud enn en plate ment til bruk i fellesskap (selv om mange sangene sikkert også vil bli brukt nettopp i fellesskap).
Det er noen utrolig bra spor her. Verdens Håp er kanskje kjent for mange allerede, og jeg liker også veldig godt Du Gir Håp og Igjen Og Igjen.
Dette er siste norske lovsangsplate fra Rudi på en stund, da han for tida bor i England og skal satse på det sekulære markedet. Interessant utvikling.
MUSIKK: Ray LaMontagne
Tomse har for vane å introdusere meg for god musikk.
Det siste han sa jeg måtte høre på var Ray LaMontagne, og etter å ha hørt på det en stund må jeg si at jeg liker det veldig godt.
Vet ikke helt hvor i musikklandskapet jeg skal plassere det. iTunes Store klassifiserer Trouble som Folk og Till the Sun Turns Black som Rock, men… det ligner kanskje mer på alternativ rock? Hva vet vel jeg. Det er rolig og utrolig avslappende musikk. Perfekt for sene høstkvelder når det regner ute.
Trouble er kanskje en ørliten favoritt, men begge platene er fantastiske. Anbefales på det varmeste.